Hvem er du på sosiale medier?

Vi er der alle sammen. Men hvem er vi bak tastaturene? Bak skjermen. Uten kroppsspråket. Uten å se hverandre ansikt til ansikt. Vi kan tulle, vi kan fjase. Vi kan velge å være noen helt andre. Jeg kan være en katt hvis jeg vil. Vi kan gjemme oss. Late som vi ikke eksisterer. Så hva betyr det egentlig å kommunisere på internettet? Er det den virkelige verden, eller er det som å tre inn i en egen Narnia- verden hvor vi mister alle hemninger. Hvor alt er spennende og gøy, uten bekymringer? Hvor vi kan gjemme oss i en boble. Er det egentlig en illusjon som ikke eksisterer i den virkelige verden? Man kan være hvem man vil, man kan fortrenge ensomhet og andre ting man ikke ønsker å forholde seg til. For vi deler akkurat det vi vil dele for å få bekreftelse eller oppmerksomhet at vi duger. At vi er gode nok. 

Jeg må ærlig innrømme at jeg har vært hekta på Instagram. Å dele bilder. Få bekreftelse på at jeg tar bra bilder. Får treffe mange mennesker. Folk som sier fine ting til deg. Gir deg komplimenter. Det blir et sug. En avhengighet. Av oppmerksomheten man får. Jeg likte oppmerksomheten, for det dekket liksom et tomrom. Det var så enkelt. Så lite komplisert. 

Men hva skjer når bobla sprekker? Det som skjedde med Instagram, var at jeg ikke orket mer. Jeg slettet kontoen, og opprettet en ny hvor jeg er mer avslappet. Men mange av de faste følgerne forsvant. Folk jeg følte at jeg hadde fått god kontakt med. De hadde kommentert bildene mine daglig, men det var kun det. De visste ikke hvem jeg var. De var som roboter. De brydde seg kun om bildene. Jeg visste jo egentlig det. Det ble likevel et lite tomrom. 

Klarer man å skille mellom den virkelige verden og internettverden? Hvor går skillene? Vet man hvor grensene går? Glemmer man at det sitter ekte mennesker bak skjermene og tastaturene. At man kan skrive hva som helst uten at det påvirker noen eller at det man skriver ikke betyr noe for noen? Eller driter man i det så lenge man får oppfylt sine egne egoistiske behov. Behovet for å bli sett og oppmerksomheten man får. Når behovet for oppmerksomhet er så stort at man ikke tenker på konsekvensen for andre, fortrenger man sine egne behov i den virkelig verden? For det er lett å gjemme seg. For det er jo så enkelt. Man bare sitter foran sin egen skjerm på sin egen tue og skriver. Det er som en egen verden. Samtidig som man kan late som alt er bra i den virkelige verden. En illusjon. 

Jeg har møtt folk fra internett, folk jeg har prata med, chattet med, diskutert med. Både for vennskap og i søk etter kjæreste. (Ja, jeg har hatt min tid med nettdating) Min erfaring er at de fleste er seg selv. Folk jeg har hatt god kjemi på nettet, får jeg som oftest god kjemi utenfor nettet. Det er sånne ting man merker. Det som jeg også har erfart at man bør trå ekstra varsomt med folk på nettet, for man vet aldri hva de skjuler. Folk er sårbare. Det er ofte en grunn til at man er der. Man prøver å fortrenge. Eller glemme. Eller oppsøke. Alle har en agenda. Ingen gjør noe uten å ha baktanker, bevisste eller ubevisste. 

Jeg har selv vært aktiv i sosiale medier av forskjellige grunner. Av ensomhet. For å få oppmerksomhet. Jeg innrømmer det, men hva skjer når det blir komplisert. Jeg har hatt et par sånne vennskap, der alt er avslappet og flott, men så merker man at man vil forskjellige ting. Fordi man har forskjellige agendaer. Jeg ønsket å holde kontakten med en fyr engang for vennskapet sin skyld, fordi han var en fin person, siden vi egentlig aldri hadde noe ordentlig på gang, men hans agenda var tydeligvis en annen, og det ble mye styr. Så hva gjør man? Med han fyren her endte vi som uvenner. Fordi han mente at jeg lurte han inni noen greier. Men jeg var bare meg selv. Det er det som er greia. Jeg tenkte ikke. Jeg ville bare forsvinne fra den virkelige verden inn i den ukompliserte internettverden. Men man kan ikke rømme. Den virkelige verden vil alltid innhente deg. Uansett. Det finnes ingen verden utenom. Internett er ekte. Det sitter ekte mennesker bak med ekte følelser. Det man sier betyr noe for folk. Man må bruke huet. For man får ingenting gratis i denne verden. Alt har sin pris. For hvordan skal man forholde seg til internettverden når internettverden plutselig blir virkelig? Skal man fortrenge. Glemme? Eller bare late som om problemet ikke eksisterer. Skal man stikke av. Hoppe videre. Det blir som en ond sirkel. Man løper videre for å slippe å forholde seg til det, samtidig som man glemmer hvordan det påvirker andre mennesker. 

Nå er jeg kanskje litt komplisert selv. Kanskje det er lettere med folk hvor det ikke er så nøye. Hvor vennskap ikke sitter så dypt. Men hvorfor skal man unngå komplisert? Er det noe man frykter? Jeg skjønner, for jeg velger ofte de enkleste veiene selv. Men greia er, man vet ikke, det blir som å leke med ild. Man vet ofte ikke hva som tar lett fyr. Det er et sjansespill siden man fyller sine følelser med emojiis og smilefjes. En risiko man kan være villig til å ta, men da bør man være voksen nok til å forholde seg til konsekvensene også. Og om man er klar for det? Ja, jeg snakker fra erfaring, har selv lekt med ild, men også blitt brent. For skillene, de er usynlige. Men de er der. 

Kanskje dette innlegget blir fjernt for noen. For noen betyr internett å ha overfladiske relasjoner. Jeg gjør ikke overfladisk verken i den virkelige verden eller i internettverden. Ja, jeg er rar. Og man kan si mye om det, være uenig, men jeg gjør meg selv 100 % ekte. Jeg later ikke som. Det er ikke noe galt i ville ha overfladiske relasjoner heller, men man må bare kjenne sin motstander. 

Hva er deres erfaringer? Hvem er du på sosiale medier? 

#Facebook #sosialemedier #fasade #instagram #ektefolk

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

raadvill

raadvill

38, Ski

Jeg er firkanten som ikke passer inn i den runde verdenen. Blogger om å være "rar" og "liten" i en normal og perfekt verden hvor mye handler om fasade.

Kategorier

Arkiv

hits