Jeg, fabulous også!

 

Jeg tenkte litt på bloggen min i natt, og tenkte at jeg må prøve å gjøre den litt mer balansert. For jeg har nesten gravd meg ned i tankegangen om hvordan det er å være rar og annerledes i en normal verden, som firkanten i en sirkel. Og jeg har fått en god del tilbakemeldinger både som kommentarer og private meldinger hvor folk takker meg for å være ærlig. Og at folk ofte kan kjenne seg igjen i innleggene mine. Min tanke bak bloggen er å skrive innlegg som folk kan kjenne seg igjen i og vise at det ikke er perfekt bak fasaden alltid. 

Men det kan bli for mye av det gode. Jeg vil ikke at folk skal tenke at nå kommer hu derre med et nytt sutreinnlegg hvor hun omgir seg av selvmedlidenhet om hvor svak, usikker og rar hun er. For jeg vet hvor lei man blir av å høre det samme om og om igjen. Som feks folk som stadig klager på lilletåa som hamrer hver gang det er dårlig vær. Og dårlig vær blir det plutselig hver dag, selv de dagene det er sol. Og jeg til slutt tenker at de bare bør kappe av seg hele lilletåa og holde kjeft. 

Mye av det jeg skriver om er helt klart en del av meg, men det er ikke hele meg. Og mye av det jeg skriver på bloggen har jeg lagt bak meg. For de tingene jeg virkelig sliter med, kommer jeg nok ikke til å snakke om her på bloggen, selv om det er kanskje det jeg burde, men det blir for privat. Jeg ønsker å være personlig på bloggen, men er aldri privat, selv om noen sikkert mener at jeg blottlegger sjela mi her. 

Uansett, jeg har det egentlig ganske bra. Jeg er heldig som først og fremst får lov til å være mor til to herlige unger. For først og fremst i livet er jeg mamma. Og så er jeg priviligert som får lov til å studere på heltid. Nå føles det riktignok ut som jeg drukner i studiet og ikke mestrer det i det hele tatt, men jeg har tross alt bare vært student i tre måneder. Og gleder meg til den dagen jeg får hodet over vann. Jeg kan veksle mellom tankene; "Yeah, dette får jeg til"- til "dette går rett til hælvete". Men det er jo gøy da, når jeg sitter der på min fjerde time og har flikket på en logo, og finner ut at jeg er dødsulten, for jeg har verken spist, drukket eller gått på do de siste timene! Det er like gøy som å skrive.

Når jeg snakker om å skrive, så er jeg ferdig med bok nummer 2, eller hele plottet er på plass og det gjenstår bare masse redigering. Det tar tid, nå som jeg prioriterer studiene. Men boka lover godt, den er bedre enn den første allerede, og gleder meg som en unge på julaften til folk kan lese fortsettelsen. Og så prøver jeg å blogge minst en gang i uka. Har vært litt usikker på framtiden av bloggen av ymse grunner. Men nå har jeg blogget i snart 10 år på og av. Først som anonym. Jeg syns jeg blogget bedre da, for jeg skrev mye friere. Jeg vet, det bør ikke være et hinder. Men fortsetter nok, da jeg ikke klarer å la være. 

Jeg har mange baller i luften. Noen spør hvordan jeg får tid til alt? Vel... vi snakker ikke så høyt om hybelkaninene bak døren eller ugresset som snart tar over hagen. Her i huset tyr vi også av og til til Toro, selv om det er litt som å banne i kirken. Hysj, ikke si at jeg har sagt det høyt her. Og så prøver jeg å være sosial. Når jeg tenker etter, så er jeg heldig. Jeg har mange gode venner, noen som jeg dessverre får sett for sjelden, for tiden strekker ikke til.  

Jeg kan være relativt normal også, og sier relativt, for det er kjedelig å være for normal. Jeg er ikke på randen av sammenbrudd eller trenger å reddes opp fra synkemyra av lav selvtillit/ selvfølelse. Jeg kan si sånt som at jeg både er sjelløs og dum. Men de som kjenner meg, vet at jeg tuller. Jeg tuller mye, uten at alle oppfatter det, for jeg ser jo så sur ut. Hvis jeg skal si det selv, så er jeg ganske så bra! Jeg pleier å si om meg selv, jeg er som en gammel årgangsvin. Jeg er ikke sånn som smisker, skriker og roper for å verken bli sett eller hørt, og har derfor lett for å forsvinne i mengden, men når de først oppdager meg, så vokser jeg og blir bedre og bedre for hver slurk de tar. Og det får være enden på visa for denne gang, før jeg skriver meg bort som jeg av og til pleier. Nå kaller pliktene! 

Ha en strålende dag til dere som har orket å lese helt hit, og dere andre også da, selv om dere ikke ser denne hilsenen. 

 

It is better to be a fake somebody, than a real nobody!

 

Hvem vil du være hvis du kan være hvem som helst utenom å være deg selv?

Da jeg var liten, drømte jeg om å være "Winnie" fra ungdomsserien "Mine beste år", som gikk på tv på 80- 90 tallet. Hun var alt, hadde fint hår, var heiagjengleder og var populær på skolen. Jeg er ganske sikker på at de fleste av oss har eller har hatt idealer vi har sett opp til. Jeg skjønte jo ganske raskt at jeg ikke var som "Winnie". For jeg var verken populær eller hadde alt. Derfor bør man venne seg til å akseptere at man er den man er. Det tar tid, spesielt når man ikke alltid liker den man er, og ser seg selv i speilet hver dag, helt til en dag man slutter å se etter seg selv. 

Derfor er det lett å sammenlikne seg selv med andre. Spesielt i disse sosiale medietider, hvor pene vellykkede mennesker dukker opp på skjermen hele tiden. Og man kan ikke alltid unngå å tenke at man skulle ønske man var en annen. Det er ikke alltid man sammenlikner seg med pene idealer på tv eller medier heller. Noen ganger sammenlikner man seg med folk i sin indre krets som venner, bekjente, familiemedlemmer osv. Hvorfor er alle andre så jævla bra og vellykkede, mens ingen legger merke til deg?

Jeg har selv strebet etter å være som andre, hvorfor kan jeg ikke være så flink som ham eller populær som henne? Og har tatt meg selv i å tenke, hvis jeg bare hadde vært like bra som dem, så hadde jeg hatt et perfekt liv. Da hadde alt ordnet seg. Jeg husker jeg en gang hadde en venninne. Hun var både populær og hyggelig. Jeg visste aldri hva hun likte med meg. Så til tider følte jeg meg bare som groupien hennes, som om hun var over meg. Gutta elsket henne. Jeg strebet så hardt etter å bli like bra som henne. Hvorfor kan ikke de andre like meg på samme måte? Eller til og med like meg bedre enn henne? Hvordan skal jeg klare å slå henne? Vinne over henne! Selvfølgelig klarte jeg det ikke. Jeg ble aldri bra nok. Jeg nådde aldri opp. Uansett hva jeg gjorde. Jeg feilet. Klarte det ikke. Følte meg så ekstremt mislykket. Hun ble alltid nevnt først eller i en bisetning, at jeg til slutt holdt på å kaste opp da jeg hørte navnet hennes. For hun var best. Jeg følte meg som en dårlig kopi. Vi mistet etter hvert kontakten av ymse grunner, men så etter hvert på Facebook at livet hennes heller ikke har vært rosenrødt. 

Jeg følte meg som et dårlig menneske. Hvordan kan jeg tenke sånn om mine venner. Hun tenkte ikke sånn om meg. Hun var sammen med meg fordi jeg var meg. Og hun sammenliknet meg aldri med andre. I hennes øyne var jeg bra nok. Mine tanker hadde egentlig ikke noe med henne gjøre heller. Jeg var på let etter identitet. Hvem er jeg? Jeg vil være som henne. Jeg vil være som alle andre. Jeg vil bli likt for den jeg er. Og følelsen blir ikke bedre, når det faktisk stemmer med virkeligheten, at folk faktisk liker henne bedre enn meg. De digget henne. Så selvfølgelig må jeg endre meg selv for å bli mer som henne. For det er sånne som henne som blir likt. Og derfor har jeg ofte tatt meg selv i å tenke som sitatet i en av mine favorittfilmer "It's is better to be a fake somebody, than to be a real nobody!" Hvis jeg bare kan hviske ut meg selv, slette min personlighet, sånn at jeg kan bli mer likt, og hvis det fungerer så hvorfor ikke? 

Det fungerer en stund, men ikke i lengden. Til slutt vet man ikke hvem man er. Man bare er. En skygge av seg selv. Som eksisterer. Og jeg skjønner jo at det er ikke verden som må endre seg, det er jeg som må endre meg. Jeg må slutte å sammenlikne meg med andre. De er ikke bedre, de er forskjellige. De er kanskje mer synlige, men det har ikke noe med meg å gjøre. Jeg må selv ta grep for å være den jeg vil være. Hvem ønsker jeg å være som person? Jeg glipper innimellom, men jeg prøver å gi mer faen. Jeg har sluttet å strebe etter andre. Jeg er bra nok, og hvis andre ikke ser forbi fasaden, så må jeg heller begynne å tenke at det er ikke mitt tap, men deres tap. Jeg trenger ikke å plante et frø hos alle heller. Jeg har noen gode venner, som ser meg for den jeg er. Derfor trenger jeg ikke å bli likt av alle. Så lenge de som betyr noe for meg liker meg. Men frykten for å ikke være bra nok, å bli sviktet fordi man ikke er bra nok, er der hele tiden. Så derfor skulle jeg av og til ønske i tillegg til å være en annen at jeg var følelsesløs. At alt som var negativt ikke ville påvirke meg. Det hadde blitt lettere. Da kunne jeg bare dure gjennom livet uten bekymringer eller få arr på sjelen av det som har vært vondt. Tenk så enkelt! Istedenfor å bære med seg masse bagasje, kunne jeg bare kvitte meg med det. Bortevekk. Da hadde jeg hvisket bort halve meg. Så å skrelle bort lagene som gjør meg til meg, er kanskje ikke den beste ideen. 

Jeg er nok bedre enn jeg tror. En venninne av meg spurte meg en gang hvordan det er å være så perfekt som meg? Da lo jeg høyt! Hun mente at jeg hadde alt. Det er i hvert fall ikke sant. Jeg tok det til meg. I hvert fall en som ser opp til meg. Jeg er jo bare meg, eller prøver å være. Så best jeg kan. Og jobber med det hver eneste dag. På at jeg kan være den beste versjonen av meg selv, og hun er bra nok til å ikke sammenlikne seg selv med andre. For jeg er bra nok! Og du er bra nok! Og først når vi innser det, kan vi hevde oss selv! Jeg har et lite stykke igjen, før jeg er der... men snart! 

 

#selvtillit #selvfølelse #sammenliknesegmedandre

Følg meg på Facebook.com/raadvill1

 

Om tilgivelse og sånn...

Vi snakket om det, noen venner og jeg. Om tilgivelse. Og i en perfekt verden så er det ingen som gjør noe som vil kreve at andre mennesker må ta stilling om de ber om tilgivelse eller et ønske om i bli tilgitt. Men jeg har levd litt. Jeg vet at verden ikke er perfekt. Jeg tror vi mennesker gjerne vil være feilfrie. Men ingen er det, og det er menneskelig å feile. 

I voksen alder har jeg møtt på en del utfordringer, hvor jeg selv har måtte spørre meg selv om jeg klarer å tilgi ting som har skjedd i fortiden. Jeg skulle av og til ønske jeg kunne være en mer storsinnet person og gi slipp på ting lettere. Men det er forskjell på fornuft og følelser. Det er aldri sunt å gå rundt å bære nag eller å være bitter. Jeg vet de gangene jeg har klart å tilgi, så blir jeg fri. Fri fra det innestengte, som har blitt satt fri. Jeg kan gå videre. Det er ikke alltid like lett. Før så kunne jeg se veldig svart hvitt på ting. Jeg kunne dømme folk for den minste ting, for jeg liker å være moralens vokter. Jeg kunne tenke at det ville jeg aldri ha gjort eller sagt. For det er lett å peke finger når man ikke har vært i den situasjonen eller lever i en boble hvor alle er perfekte skapninger. 

Etter å ha levd noen år, så sprakk bobla. Ingen er perfekte. Selv ikke jeg. Jeg har vært i situasjoner og gjort en del ting jeg ikke er stolt av. Jeg skjønner at verden ikke alltid er like svart hvit lenger. For man trenger ikke å være et dårlig menneske om man gjør et feiltrinn. Jeg tenker alltid at det må være en grunn, selv om jeg av og til tenker at det hadde vært så deilig å bare gi faen i et lite øyeblikk. Gjøre det man har lyst til. For man lever bare en gang. Men jeg gjør jo det ikke, for alt man gjør får konsekvenser. Det kommer alltid tilbake. Uansett. 

Jeg husker en gang jeg fortalt en historie til noen såkalte venner om meg selv. En ting jeg hadde gjort i fortiden. Noe som ikke falt i smak. Jeg kunne omtrent høre de dømmende blikkene. Akkurat da tenkte jeg at jeg burde skamme meg. For et fælt menneske jeg er. Og bestemte meg for å holde det inni meg og ikke si det til en levende sjel til. Nå har det gått en stund siden. Og jeg er fortsatt ikke stolt av det, men det var en del av livet. For jeg er bare et menneske. Jeg gjør feil. Den gang hadde jeg mine grunner. Og det var ikke mitt beste år for å si det sånn. Derfor bør man være forsiktig med å dømme andre mennesker for deres feiltrinn. Man vet ikke alltid hva som ligger bak. Jeg skulle ønske at jeg kunne garantere resten av livet at jeg ikke vil gjøre feil igjen. Men det kan jeg ikke. Det er det som gjør meg menneskelig. 

Jeg bærer mye inni meg. På godt og vondt. Og det er kanskje derfor jeg er en litt lukket person. Kanskje fordi jeg er redd for hva som skjer hvis jeg slipper folk inn. Jeg er en komplisert sjel som egentlig av og til bare vil være enkel. Ha et perfekt liv hvor feil aldri oppstår. Men sånn er ikke virkeligheten. Jeg merker at det ofte er forskjell på ord og handling. Jeg ønsker å være raus, å kunne tilgi andre mennesker for deres feiltrinn, for det er som regel en grunn som ligger bak, men noen ganger det faen ikke så jævlig enkelt som man skal ha det til.

Så ja, jeg snakker kanskje med to tunger. Det er lett å si i teorien hva man bør gjøre. Det er lett å peke finger. Men jeg erfarer jo eldre jeg blir, jo mer erfaring fra livet man får, jo flere mennesker man møter, så er alle fulle av feil, og terskelen for å tilgi blir større. Jeg ønsker å være en storsinnet person som ikke dømmer andre mennesker for deres handlinger. Prøver alltid å forstå hvorfor. Selvfølgelig vil det alltid være ting som er utilgivelig. Ville man for eksempel tilgitt noen for mord? Noen gjør det bare fordi de er syke. Hvor langt ville man gått for å tilgi andre mennesker for ting de gjør feil? Jeg har ingen fasitsvar, men blir stadig utfordret om hvor tolerant man er overfor andre. For hvor tolerant skal man være? 

Nei, det er ikke lett å være menneske gitt. Men hvem har sagt at det skal være enkelt? De fleste av oss gjør så godt vi kan, og av og til er det ikke godt nok, men skal man måtte skamme seg for det resten av livet?! Det viktigste er at man lærer av sine feil. Noen gjør jo aldri det, og blir aldri ansvarlige, men det er en helt annen historie. Uansett så er det aldri noe som forlater deg, det vil bli lagret i bakhodet som en verkende hodepine som alltid dukker opp på et eller annet tidspunkt. Ingenting man gjør gir slipp- det er det som gjør meg til den personen jeg er i dag. Hvor det store spørsmålet som alltid går igjen; og som man må jobbe med hver dag hele sitt liv; er man villig til å tilgi og gi slipp. 

 

Hvem kan du ringe i en livskrise?

Jeg var ute med noen venner denne uken. Vi diskuterte livet, kjærligheten og de store verdensproblemene. Det er sånne samtaler jeg liker. For det er sånn man kommer nærmere folk. 

En av tingene vi pratet om, fikk meg til å reflektere tilbake til en episode i sommer. Jeg skal ikke gå inn i detaljer, men hadde en episode hvor jeg var i et fremmed land, og følte i det øyeblikket at jeg hadde mistet alt. Jeg var alene. Inni hodet mitt der og da oppstod tanken; hvem kan jeg ringe nå? Flere navn dukket opp på hjernen min, men ingen som jeg følte at jeg kunne ringe der og da. Det slo meg, jeg var alene, jeg har til syvende og sist bare meg selv. Ingen andre. Bare meg. 

Folk har hundrevis av venner på Facebook, som liker og kommenterer innleggene man legger ut. Men ingen å ringe til hvis man er i en krise. De fleste virker tilsynelatende lykkelige på utsiden. Det jeg har erfart, veldig mange bærer på noe. Folk har sitt å stri med. Noen mer enn andre selvfølgelig. 

Sånn i etterkant av episoden i sommer, er det faktisk flere jeg kunne ha ringt. Jeg har noen gode venner som jeg går langt tilbake med, og som jeg vet ville stilt opp 100 %. Men så får man disse tankene i hodet, at man ikke vil plage noen. Folk har sine ting. For når man spør folk om hvordan de har det, så svarer man alltid; det går bra! Uten at det alltid gjør det. Men vil folk vite om andres problemer. Hvordan ville man taklet det hvis man spør om hvordan det går? Og så svarer den andre personen at det går jævlig dårlig. De har ingen livslyst for ektefellen har forlatt dem, jobben er mistet, vennene er borte osv. Er man klar for å takle sånt? Spør man hvordan folk har det fordi man er oppriktig på å høre hvordan folk har det eller er det en høflighetsfrase man bare lirer fra seg. Og hvis man sier at man har det bra, så kan hvert fall jeg tenke at de bør jo se at jeg ikke har det bra. Men folk er ikke tankelesere. 

Jeg har det tilsynelatende bra, men jeg har mine doser dårlige dager. Jeg kan kjenne på ensomhet, sårbarhet og redsel for å for eksempel miste folk jeg er glad i. Og jeg kan kjenne på følelsen av å ikke duge. Ikke være bra nok. Og da er det veldig fint å kunne få bekreftelse fra folk man er glad i, at man faktisk er bra nok og at man duger. 

Så alle bør ha minst en venn de kan ringe til når livet ikke går på skinner. Eller det trenger ikke å være store ting heller, man trenger kanskje bare at noen lytter. Det er lett for meg å si at alle bør finne seg en venn de kan ringe når de er nedfor, for hvis denne vennen ikke eksisterer, så er det vanskelig å bare trylle denne personen fram. Jeg vet hvordan det er, jeg har vært der. 

Ingen kan redde en hel verden. Men alle kan gjøre litt. Det var for eksempel en følger av meg på Instagram som var så glad i mine morgen- hilsener. Og hun skrev at små ting som dette kan avgjøre hvordan dagen videre kan bli for folk. Jeg ble så glad for å høre det, bli lagt merke til, sett for de små tingene jeg gjør. Ikke fordi det er store ting, men at det kan ha betydning for noen, så derfor vil jeg fortsette å legge ut morgen- bilder på Instagram. Vi kan derfor alltid gjøre noe for å gjøre dagen til andre litt bedre. Vi må tørre å bry oss. Vi må tørre å be om hjelp hvis vi trenger det. 

Mitt mål for mine venner er å være en venn de kan stole på og tørre å ringe hvis de har en dårlig dag eller trenger noen å prate med. Og jeg vet det hjelper hvis jeg viser interesse eller gir dem litt oppmerksomhet innimellom, så vil terskelen når de store tingene dukker opp være lavere for dem til å ringe meg. Eller sende meg en melding. Eller chat. Eller hva som helst. Jeg er der for mine venner. Og jeg vet at de aller nærmeste vennene mine vil være der for meg også. Sånn kan vi gjøre verden til å bli et litt varmere sted. Sammen. 

Følg meg gjerne på facebook.com/raadvill1

#ensomhet #vennskap #livet

 

Gammel og geaky!

 

Jeg er en geek, eller en nerd som mange vil kalle det for. Jeg har fortrengt det. Hele livet mitt. For når man vokser opp så vil man veldig gjerne være som alle andre. Følge flokken. Være populær. Gjøre de samme tingene som alle andre. Uten å skille seg nevneverdig ut.

Men jeg har skjønt det, selv om det tok meg fryktelig lang tid; jeg er en geek, og jeg klarer endelig å si det høyt. Jeg har jo visst det inni meg siden jeg var liten. Klassekameratene mine fra ungdomsskolen vil score et poeng for at de hadde rett. For de skjønte det jo, og hadde jeg bare hørt på dem, så ville kanskje livet mitt sett annerledes ut. 

Grunnen til at jeg først innser det nå, er vel kanskje at jeg begynner å bli eldre. Kvinner på +40 sier at de har det bedre med seg selv enn da de var yngre. Mange kunne aldri tenkt seg å være verken 20 eller 30 igjen. Jeg skjønte det ikke før, for jeg var for ung til å skjønne hva de snakket om.

Nå skjønner jeg. Det har noe med alderen. De fleste er ikke ordentlig voksne ennå i 20 årene, og ser hvor ung og naive syn jeg hadde på verden selv. Mange bruker derfor 30 åra på å finne seg selv. Hvem er man egentlig? Jeg kan selvfølgelig ikke snakke for andre enn meg selv, men det stemmer på meg. 

Det kommer jo sikkert ikke som et sjokk på andre heller, at jeg er en geek. De fleste har jo skjønt det for leeenge siden. Og har godtatt at jeg er den lille rare geeky Raadvill. Jeg er nok også den som er mest geaky blant mine venner. Men de holder ut med meg når jeg retter på orddelingsfeilene deres og sier at det heter Bernaise og ikke "Bærne". For rett skal søren meg være rett.

Jeg er nok den eneste jeg kjenner som ikke har sett en eneste James Bond film, og de fleste av vennene mine hadde ikke blitt med meg på kino for å se de sære filmene jeg liker. Jeg liker verken kaffe eller te, jeg spiser ikke burgere. Og ketchup på biffen, hva er greia? I don't get it. Og kanskje ikke det er sært nok, men da jeg var liten drømte jeg om to ting; stjernekikkert og taste raskt på tastaturet. Det så jo så kult ut. Jeg går oftere mot strømmen, enn med. Liker sjelden det kommersielle og overfladiske. Og har det helt fint med å være utafor. Gidder sjelden å smiske med noen for å komme innafor. 

Før i tiden var jeg redd for å bli gammel, for da var 40 år urgammelt. For meg betyr det bare at jeg har blitt mer moden, klokere og tryggere. Jeg vil aldri gå tilbake til de 30 første årene. Det var et mareritt. Å ikke vite hvem man er, være usikker hele tida, ikke skjønne hvem man er. Eller ikke å tørre å være den man er. Jeg er snart 40 og er på vei ut av puberteten. Det er i aller fall sånn det føles. Jeg har sikkert et stykke igjen. Kommer fortsatt i situasjoner jeg føler meg usikker, shy og altfor følsom for denne verdenen. 

Før så folk meg knapt. Jeg var den usynlige som jeg har skrevet om før. Og jeg prøvde så hardt å fortrenge de geeky sidene av meg, at jeg hvisket meg selv ut. Jeg ville jo bare passe inn, men jeg passet jo ikke inn, for firkanter passer ikke inn i sirkler, bortsett fra hvis man gjør seg veldig liten. Saken gjorde det jo ikke bedre at jeg var den adopterte, bare det var jo annerledes i seg selv. Jeg ville jo bare være blond, for det var jo de gutta likte best. Men jeg måtte leve som stygg og smart, og måtte håpe på at en eller annen tulling ville falle for mitt særdeles rike indre liv. 

Jeg prøvde å endre meg, være kul, men det er ingen som syns du er kul når du prøver å være noe du ikke er. Folk visste vel knapt hvem jeg var, bortsett fra den stille, litt rare sjenerte jenta som ikke sa noe. En geek med andre ord. Jeg var jo ingen geek, for det var jo det siste jeg ville være. Men så våknet jeg opp en vakker dag, og så lyset, det er jo faen meg den jeg er!

Det jeg har sett på som negativt de tidligere årene, for jeg skjønte ikke at det var et kompliment; jeg har faktisk en hjerne med innhold. Da er det jo i hvert fall ikke vits i å prøve å gjøre seg dummere enn det jeg er. Jeg kan faktisk noe, og vet hva jeg sa i mitt forrige innlegg, men jeg kan faktisk mange ting. Ikke vits i å prøve å skjule det lenger. Jeg tror jeg vokser på folk. Jeg er ikke den folk legger merke til i et rom, for jeg tar ikke stor plass. Men får stadig høre av folk som gir meg sjansen, at jeg overrasker dem positivt. Og da lurer jeg jo på hva førsteinntrykket av meg var?! Eller forresten, det lurer jeg ikke på, for får høre gang på gang at de trodde jeg var stum og antakeligvis dum. Det er jo min feil. 

Jeg tror ikke jeg er alene om å føle det sånn. Vi er alle unike og ulike, og de aller fleste av oss har særegenheter. Noen mer enn andre selvfølgelig. Jeg kunne sikkert med glede sluppet noe av mine opplevelser i fortiden, men min historie, og bakgrunn har gjort meg til den jeg er i dag. Ikke alle trenger å like meg. Helt greit at noen syns jeg er en rar skrulle. Jeg er tross alt litt geeky. Samtidig som jeg er litt fjortis også- usikker på om det er en god eller dårlig kombinasjon til geeky; en geeky fjortis på snart 40. Jeg satser på at det er en god kombinasjon, jeg er snart der jeg vil være, og det er et herlig sted! Lever godt med å være "gammel" og geeky"! 

Så vær dere selv, de beste versjonene av dere selv, ung eller gammel, for det er da man kommer lengst. Det høres enkelt ut, men det er det ikke, jeg har tross alt snart brukt 40 år på å finne meg selv. Og folk liker meg, eller de aller fleste, akkurat som jeg er, perfekt på min egen måte! 

Følg meg gjerne på: facebook.com/raadvill1

#geek #nerd #populær #usynlig #selvtillit #selvfølelse

Jeg kan ingenting!

 

Jeg husker da jeg gikk på skolen. Vi skulle lage hjemmesider. Jeg syns det var ganske enkelt. Men venninna mi derimot, trengte hjelp med mye. Så jeg hjalp henne. Siden hun var hakket mer utadvendt enn meg, rakte hun gledelig opp hånda og fortalte det hun hadde fått til. Læreren roste henne opp i skyene og brukte henne som eksempel på hvordan ting skulle gjøres. Og læreren trodde selvfølgelig jeg hadde fått hjelp fra henne uten at hun sa hvordan det egentlig var. Sånn er historien om mitt liv.  

Jeg vet hva jeg burde gjort. Jeg burde ha sagt høyt og tydelig at det var meg. Jeg gjør det sjelden. For jeg liker ikke å skryte. Jeg liker ikke å fremheve meg selv. Det er kanskje fordi jeg er født med Jante i beinmargen; ikke tro at du er noe! Ikke tro at du kan noe! Eller kanskje fordi jeg sjelden får høre at jeg kan noe. Fordi ingen ser hva jeg kan. Fordi jeg ikke sier høyt hva jeg kan. Jeg bare gjør ting i det stille. Uten å tiltrekke det så mye oppmerksomhet. Og folk liker å sole seg i glansen, men hvis det går skeis, kan man banne på at jeg får høre det. 

Det er sikkert min egen feil at folk ikke vet hva jeg kan. Jeg sier det jo ikke høyt til noen. Jeg skryter ikke av det. Det er ikke så viktig for meg å få oppmerksomhet rundt det, men likevel går jeg rundt med et ønske om å bli sett. For hva jeg faktisk kan. Folk undervurderer meg. Kanskje det er en ond sirkel, jeg gjør meg dummere enn det jeg egentlig er, fordi folk syns jo det er litt søtt og sjarmerende. "Å klarte lille Raadvill dette, nei, det hadde jeg aldri trodd?!" hørte jeg ofte før. Kanskje det er en selvoppfyllende profeti. Jeg overrasker meg selv over at jeg faktisk klarer ting selv om jeg har gjort det tusen ganger før. 

Jeg er faktisk flink til mye. Jeg er for eksempel flink til å organisere ting. Men det er det ingen som legger merke til, for det er alltid noen andre som får eller tar æren for at ting går smertefritt. Fordi jeg gjør det i det stille. Jeg kaver ikke, bruker ikke armer og bein for å trenge meg fram. Jeg burde kanskje gjøre det. Men jeg er ikke sånn. Derfor mister jeg ofte motivasjonen til å organisere ting, når ingen legger merke til hva jeg gjør. Jeg kan da si at jeg er ikke så god på det, og bli trodd, for jeg kan jo ingenting. Nei, overlat det til de som kan det! De som er best likt eller skriker høyest.

Det var verre før. Jeg skylder ikke på noen. Det er min kamp jeg må kjempe. For i en verden hvor alle tenker på seg selv og sitt, er man selv nødt til å bruke armer og bein for å komme opp og fram. Det er ingen som kjemper min kamp for meg. Hvis man selv ikke har trua, kommer man ingen steder. Da er man stuck.

Jeg skulle ønske man var flinkere til å spre raushet rundt seg. Det gjelder sikkert meg selv også. Vi er altfor flinke til å bygge ned. Kritisere andre. Slenge dritt. Få andre ned på jorda igjen. Ikke tro at du er noe! For hvor mange ganger har jeg egentlig hørt fra andre at jeg ikke er bra nok, ikke duger eller bare går rundt i en drømmeverden med altfor store drømmer. Ja, de mener alltid godt! Aldri verden om jeg blir Jo Nesbø liksom. Jeg sikter heller ikke så høyt som han, men hva om man ble litt rausere og heller si; Stå på! Dette klarer du! Og så er det faktisk opp til meg selv om jeg klarer det, istedenfor at andre skal stå på sidelinjen å si at du mislykket drømmene dine og det var det de tenkte helt fra starten av. Og heller glede seg over små milepæler andre har. 

Jeg merker når jeg skriver dette så er det litt sårt. Jeg pleier som regel bare å skrive om ting jeg har lagt bak meg, for det er først da jeg klarer å skrive om det. Men kjenner at dette er noe som preger meg fortsatt. Jeg vet at det har med mitt eget selvbildet, og ha trua på seg selv. Tørre å stå fram. Tørre å si at det var jeg som gjorde det. Men jeg har liksom ikke helt behovet for å skrike høyest. Det er ikke sånn jeg er. Jeg snakker med flere tunger når jeg likevel sier at det likevel betyr noe å bli sett. Få anerkjennelse for hvem man er. Uten å behøve å være den som skriker høyest eller tar størst plass. Jeg sier hele tiden hvis folk ikke legger merke til meg, eller ser hva som bor inni meg, så kan det være det samme. Og i det store og det vide så mener jeg det, men det betyr ikke at jeg ikke blir skuffa likevel. Ofte er det greit å skille klinten fra hveten sooner, rather than later. 

Det ser ikke helt svart ut altså, jeg skal ikke svartmale mer enn nødvendig. Jeg har mange flotte mennesker i livet mitt som ser meg for den jeg er. Jeg er heldig sånn sett. Og det er vel de som ser forbi laget hvor jeg later som jeg er dum, for å beskytte meg selv, som består testen. Nei da, det er ingen test. Men dere skjønner tegninga. Noen ganger er det godt å kunne gjemme seg bak den dumme naive ikke så blonde, men likevel blonde Raadvill som ikke kan noe, for å slippe å møte verden. Og folk går rett på. Dumme som de er! 

Følg meg: facebook.com/raadvill1

#selvbilde #selvtillit #raadvill #blogg #dum #raushet

En djevel i magen!

 

Nå har jeg skrevet en del "seriøse" innlegg i det siste, og tenkte at det er på tide å løsne litt på snippen. Jeg er jo egentlig ikke så seriøs hele tiden. Har nemlig funnet ut at jeg har en liten djevel i magen. Hysj, ikke si det til noen. 

Jeg tror jeg må være verdensmester i å drite meg ut. Kunne sikkert ha skrevet en hel bok hvor jeg har gått på snørra, dummet meg ut foran andre osv. Jeg vet hvordan det er. Been there, done that. For til vanlig er jeg jo mer eller mindre usynlig. Folk ser meg ikke før jeg driter meg ut. Kanskje jeg bare er en naturlig kløne. 

Jeg vet hvordan det er. Hvorfor er det så hysterisk morsomt når det skjer andre? Eller hvorfor dukker det opp djevelske tanker, når jeg egentlig burde synes synd på folk eller heie folk fram. Som for eksempel, forleden dag da jeg skulle ta bussen. 

En mann i sitt fineste antrekk, dress, stresskoffert og frakk over armen løper for harde livet til bussen som akkurat har stoppet. Selv sitter jeg trygt og godt på bussen og har tribuneplass for å se om denne mannen rekker bussen eller ikke. Det er da jeg tenker: Kjør! Kom igjen, kjør før han rekker den! Han har sikkert godt av å vente på neste buss. Han rekker akkurat bussen. Han puster og peser og jeg kan nesten lukte blodsmaken hans fra der jeg sitter. Søren også, han rakk den.

For en stund siden skulle jeg kjøpe meg lunsj. En jente sniker foran meg i køen. Hun kjøper seg en deilig baguette med masse godt tilbehør og en stor brus. Jeg sender henne et irritert blikk fordi hun sneik i køen, men akkurat da snubler hun i en eller annen kant. Baguetten flyr over alle kanter og bauger. I neste øyeblikk ligger det salat, tomater, egg osv utover hele gulvet og brusen har skapt oversvømmelse i nærmeste mils omkrets. Selv ligger den stakkars jenta midt i smørøyet. Min første umiddelbare reaksjon er latter, for det så ganske så komisk ut på måten hun falt. Damen i kassa reagerer raskere enn meg og er på pletten før jeg har fått summet meg og kvelt det siste latterhikstet. Det går heldigvis bra med jenta og hun får en ny brus og baguette.

Det er en stund siden, men husker det så godt. Jeg skulle møte en venninne som kommer for seint nesten hver gang vi skal møtes. Denne gangen var ikke et unntak. Jeg lurte på hva som ville være grunnen denne gangen. Hun fortalte at en bil sprutet henne ned nesten med en gang hun hadde forlatt hjemmet sitt. Hun beskrev seg selv som en druknet katt og det var ikke sjans i havet for at hun kunne komme uten å skifte først. Typisk henne! Selvfølgelig så jeg problemet, men uffet meg likevel. Jeg irriterte meg så mye, at jeg til slutt fikk en smule dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde gitt henne noe form for medfølelse. 

Så hvor kommer disse tankene fra? De bare smyger seg innpå uten at jeg får noe som helst forvarsel. Jeg vet jo hvor ille det er å dumme seg ut selv. Som den gangen jeg var ny i jobb og mistet brillene mine i Akerselva den andre uka på jobb, og måtte gå med solbriller i en hel uke i avvente på nye briller. Og lista er lang. 

Det er jo absolutt ikke morsomt, så hvorfor blir det så hysterisk morsomt når det skjer med andre? Og er det bare jeg som føler meg som et avvik når jeg er på randen av å få latterkrampe, samtidig som det ser ut som de andre rundt meg skal i begravelse. Da prøver jeg virkelig å kverke hvert eneste latter hikst, men det er jo da det aller største latterbrølet presser seg ut og helt ukontrollert hopper fram. Folk skuer bort på deg som du er en skrulle uten noen form for sosiale antenner. What's wrong with me?! 

Jeg får nesten litt dårlig samvittighet for å ikke vært et bedre menneske rett og slett. Jeg bør virkelig ta meg sammen. For det går ikke an å ha sånne tanker i en politisk korrekt verden. Og ikke meg liksom, jeg er jo så søt og uskyldig.

Jeg klarer kanskje å skjerpe meg litt, helt til jeg ser noen som ikke rekker bussen eller noen tryner på glattisen. Da kommer de samme tankene tilbake, gleden av å se andre dumme seg ut, smyger fram og biter meg i rumpa... Jeg lurer på, om jeg har en djevel i magen...Eller om jeg rett og slett bare er gal! 

Er det flere som har det slik, eller er jeg den eneste med en liten djevel i magen?

 

Følg meg på: facebook.com/raadvill1

#dummesegut #djevelimagen

Hvem er du under klærne?

Hvem er du? Hvis man ikke skal nevne navn, jobb, hva man har gjort eller venner. Jeg leste dette spørsmålet på Facebook i går og som den tenkeren jeg er, begynte jeg jo å reflektere over det med engang.

Det er mange som definerer seg selv etter hva slags jobb eller utdannelse de har. Det er folk som nærmest presenterer seg som Dr. Olsen fordi de har doktograd eller folk kan si; jeg er Anne og jeg har master. Eller hvis noen presenterer noen andre; så er det første de sier; hun heter Anne og hun har master eller doktorgrad i et eller annet fancy som jeg ikke klarer å uttale. Så hyggelig for dem, tenker jeg, men det sier jo ingenting om hvem de er. Bortsett fra at de ofte tenker om seg selv at de er smarte, flinke og mye bedre enn de som eventuelt ikke har det. 

Men hvem er de hvis man tar bort tittelen, avkler dem, bak hud, hår, kjøtt og bein. Og ellers uten de som heier dem fram. 

Jeg sliter med å svare på spørsmålet selv, bortsett fra at jeg aldri har hatt noe fancy tittel å gjemme meg bak. Hvis man også skal ta bort det man har gjort, blir det vanskeligere. For man definerer ofte seg selv ut fra erfaringer og hva man har opplevd på godt og vondt. Det er med på å forme hvem man er. 

Siden det er så vanskelig å svare på dette, er det kanskje derfor jeg har brukt så lang tid på å finne ut av hvem jeg er. Og jeg vet det fortsatt ikke helt. Jeg har ikke alltid tryggheten bak meg som sier at jeg er bra nok som jeg er og at det ikke er noe galt med meg, fordi jeg ofte går mot strømmen og ikke er som alle andre. 

Kanskje fordi det er nettopp det, at jeg vet at jeg ikke er som alle andre, at det tar så lang tid på å finne ut av hvem jeg er, for liker jeg den jeg er? Ofte kan jeg se på andre personer å tenke at jeg skulle ønske at jeg var mer utadvendt og en person som "tar" rommet og menneskene. 

Jeg har rett og slett måtte godta at jeg ikke er sånn, for jeg kan ikke være en annen enn det jeg er. Kan ikke late som. Jeg må bare prøve å være meg på best mulig måte. 

Jeg skjønner at folk gjemmer seg bak fancy titler, venner etc, for man blir kanskje naken uten. Klarer de selv å definere seg uten? Hvem er man? Har man ikke en fancy tittel, er det alltid noe å gjemne seg bak. For eksempel sosiale medier. Men da kommer selvsagt spørsmålet, hvem er man uten sosiale medier?

Det blir som å skrelle av en løk, og finne helt fram til selve kjernen. Tør man å se seg selv. Være seg selv. Eller er man redd for å være seg selv av frykt for hva andre skal si og mene. Tørr man å gå imot strømmen når de aller fleste mener det samme. Kanskje det er derfor noen ikke klarer å finne seg selv, fordi man hele tiden må tilpasse seg normer og samfunnet, fordi man ikke får aksept for hvem man er.

For de fleste trenger bekreftelse og anerkjennelse for hvem man er. Når man ikke får det så prøver man å endre seg. Jeg vet, for jeg har vært sjenert. Nesten plagsomt sjenert. Samfunnet godtar ikke sjenerte mennesker, ikke skolen, ikke arbeidsplassen. Man passer ikke inn noen steder. Det er ingen som legger til rette for sjenerte mennesker selv om det er et handicap. Et usynlig handicap. Da må man endre seg, og hva skal man endre seg til hvis det bare er sjenert man kjenner til. Det er det som definerer deg til slutt, man blir den sjenerte, som om det skulle være hele ditt personlighetstrekk. Den verste sjenansen tilhører fortiden, men det tok tid å komme ut av skallet sitt. 

Jeg er fortsatt ikke den folk legger merke til i et rom full av mennesker. Det er helt greit. Jeg har godtatt meg som jeg er, og jo mer jeg føler at jeg har blitt kjent med mitt indre jeg, har jeg blitt tryggere. Jeg orker ikke å skrike høyest for å bli sett. Det blir bare kaving. Jeg er ikke sånn som gidder å løpe etter folk. Hvis folk ikke ser meg, kan det være det samme. Jeg er den jeg er. 

Men nå skal jeg ikke snakke meg bort, som jeg av og til pleier.

Hvem er du under klærne? Avkledd og naken? Uten navn, uten jobb, uten hva du har gjort og uten venner. Jeg kan også legge til uten sosiale medier. 

 

Kall meg gjerne gammeldags...

For min del håper jeg aldri at jeg trenger å gå på en "date" igjen. Det er bare slitsomt. Men jeg har vært på en del dater. Det jeg skal si nå, kommer sikkert noen til å himle med øynene over og si: Hallo, vi lever i 2017, men det driter jeg i. De som kjenner meg, vet at jeg er veldig lite politisk korrekt når det kommer til et stykke. Mange vil si at det er gammeldags. Jeg liker at mannen er en gentleman. Jeg liker at mannen spanderer på første date. Det er verken krav eller forventning. Jeg spurte alltid om jeg skulle ta min del av regningen, men de fleste sa nei. Jeg liker at mannen åpner døren og sier damen først. Det legges merke til. Jeg kan bli sjarmert av sånne små ting, som ikke betyr noe i det store og det hele, men likevel er en koselig gesture. For å dra det enda lengre, så husker jeg en gang jeg var singel, så fikk jeg en kompis av meg til å komme for å skifte lyspære hos meg. Det er ikke det at jeg ikke hadde klart det selv, men han var der og gjorde det med glede. Lyspæra var riktignok i taket. Jeg vet hvordan det høres ut som, at jeg er hjelpeløs og gjør oss kvinner stakkarslige. 

Det er ikke det at jeg ikke er selvstendig, for jeg er nok mer selvstendig enn mange. Men jeg har ingen problemer med å si at menn og kvinner er forskjellige, og jeg liker at menn er litt gentlemen. Jeg blir ekstra sjarmert hvis en mann gir fra seg setet sitt på bussen, holder døren på supermarkedet eller lar meg gå først. Vi er nok nærmere naturen enn vi liker å tro. I dyreverden er kjønn forskjellige, observerer stadig duer som blåser seg opp for å imponere kvinnen, og er ikke hannduen bra nok, så går hunnen videre til en annen, påfuglen som strutter med fjærene sine for å imponere hunnen. Det blir selvsagt litt søkt å komme med slike argumentasjoner, for vi er mennesker, vi er verken påfugler eller duer. 

I utlandet, opplever jeg at menn er mer oppmerksomme. Husker en gang en fyr holdt døren åpen for meg, mens jeg kom fem meter bak, men han skjønte at jeg skulle inn samme dør. Som nordmann, ble jeg en smule flau, og løp nesten for å ikke være til bry. Det betydde noe, akkurat der og da.

Jeg kan være en sippehøne innimellom, har grått på fullstappet tog i Norge, og ingen har sagt et pip. Men en gang jeg satt på en benk i utlandet, felte jeg noen tårer, og en eldre fyr spurte om det gikk bra. Han spurte flere ganger, for å forsikre seg at det gikk bra. Jeg nikket selvfølgelig fort og ble ekstremt flau. Samtidig som jeg både ble brydd og overrasket, for har aldri opplevd at fremmede har brydd seg på den måten. Tror neppe det noensinne vil skje her i Norge. 

Når jeg tenker etter, så handler ikke det bare om at jeg liker gentlemen, men jeg kan godt gi de samme tingene tilbake. Jeg kan godt holde døren for folk som kommer bak meg, både kvinner og menn. Som oftest så opplever jeg å få døren slengt i trynet. Ingen bryr seg i offentligheten. Alle tenker stort sett bare på seg selv. I det store og det hele så tror jeg det handler om raushet. Å gi og ta raushet. Men folk har blitt altfor opptatte av seg selv at de faen ikke skal gi noe til andre, og i hvert fall ikke til det motsatte kjønn, for vi er da i 2017, man skal ikke gi noe ekstra til noen. Kvinner i dag skal da ikke forvente å bli påspandert noe som helst. Vi er da like. Og alt annet vil bli urettferdig. Som å høre ungene mine. 

For ordens skyld, det går an å ha flere tanker i hodet på engang. Jeg er kanskje ikke ultra- feminist. Jeg tror på like rettigheter i arbeidslivet for kvinner og menn osv osv. Men det betyr ikke at jeg ikke har problemer med å si at jeg også tror at menn og kvinner er forskjellige på enkelte områder også. Kanskje ikke i media og sosiale medier er disse skillene tydelig, for alle skriker om at alt skal være likt. Men bak fasaden, i det stille, rundt omkring, så merker jeg at mange tenker det samme som meg og at det er forskjeller på kjønn. 

Jeg tror vi alle kan bli bedre på raushet. På Facebook flommer det over av lykkelige statuser, men bak de små profilbildene opplever jeg at det er mange som sliter. Alle har ett eller annet. Stort eller smått. Folk blir ikke sett, og de sliter i det usynlige. Det er ikke uten grunn at man sier at samfunnet stadig blir kaldere. Det er fordi vi gjemmer oss bak profilbildene våre. Vi tør ikke å skrike ut hvordan vi egentlig har det, i frykt for å gå mot strømmen. Jeg vet jo hvordan det er, jeg liker meg best blant de jeg kjenner godt. For til tider har jeg mer enn nok med meg selv. Men det trenger ikke alltid å koste så mye å gi en annen person litt ekstra oppmerksomhet. Jeg blir i hvert fall glad for ekstra oppmerksomhet. Så hva er da galt med å være mann og ville spandere kaffe på en dame han liker, og hvorfor er det galt å si at man liker det?

Kan vi ikke bare være litt mer rausere og åpnere for at andre tenker annerledes enn oss selv, istedenfor å dømme folk for å være antifeminister, gammeldagse eller bruke andre skjellsord. Folk er forskjellige, så hvorfor kan vi ikke bare godta det.  

Så jeg kan godt starte her, gi litt raushet til dere som har giddet å lese hele innlegget: 

Ps. Alle liker smiger, og de som sier noe annet, ljuger. 

Hvem er du på sosiale medier?

Vi er der alle sammen. Men hvem er vi bak tastaturene? Bak skjermen. Uten kroppsspråket. Uten å se hverandre ansikt til ansikt. Vi kan tulle, vi kan fjase. Vi kan velge å være noen helt andre. Jeg kan være en katt hvis jeg vil. Vi kan gjemme oss. Late som vi ikke eksisterer. Så hva betyr det egentlig å kommunisere på internettet? Er det den virkelige verden, eller er det som å tre inn i en egen Narnia- verden hvor vi mister alle hemninger. Hvor alt er spennende og gøy, uten bekymringer? Hvor vi kan gjemme oss i en boble. Er det egentlig en illusjon som ikke eksisterer i den virkelige verden? Man kan være hvem man vil, man kan fortrenge ensomhet og andre ting man ikke ønsker å forholde seg til. For vi deler akkurat det vi vil dele for å få bekreftelse eller oppmerksomhet at vi duger. At vi er gode nok. 

Jeg må ærlig innrømme at jeg har vært hekta på Instagram. Å dele bilder. Få bekreftelse på at jeg tar bra bilder. Får treffe mange mennesker. Folk som sier fine ting til deg. Gir deg komplimenter. Det blir et sug. En avhengighet. Av oppmerksomheten man får. Jeg likte oppmerksomheten, for det dekket liksom et tomrom. Det var så enkelt. Så lite komplisert. 

Men hva skjer når bobla sprekker? Det som skjedde med Instagram, var at jeg ikke orket mer. Jeg slettet kontoen, og opprettet en ny hvor jeg er mer avslappet. Men mange av de faste følgerne forsvant. Folk jeg følte at jeg hadde fått god kontakt med. De hadde kommentert bildene mine daglig, men det var kun det. De visste ikke hvem jeg var. De var som roboter. De brydde seg kun om bildene. Jeg visste jo egentlig det. Det ble likevel et lite tomrom. 

Klarer man å skille mellom den virkelige verden og internettverden? Hvor går skillene? Vet man hvor grensene går? Glemmer man at det sitter ekte mennesker bak skjermene og tastaturene. At man kan skrive hva som helst uten at det påvirker noen eller at det man skriver ikke betyr noe for noen? Eller driter man i det så lenge man får oppfylt sine egne egoistiske behov. Behovet for å bli sett og oppmerksomheten man får. Når behovet for oppmerksomhet er så stort at man ikke tenker på konsekvensen for andre, fortrenger man sine egne behov i den virkelig verden? For det er lett å gjemme seg. For det er jo så enkelt. Man bare sitter foran sin egen skjerm på sin egen tue og skriver. Det er som en egen verden. Samtidig som man kan late som alt er bra i den virkelige verden. En illusjon. 

Jeg har møtt folk fra internett, folk jeg har prata med, chattet med, diskutert med. Både for vennskap og i søk etter kjæreste. (Ja, jeg har hatt min tid med nettdating) Min erfaring er at de fleste er seg selv. Folk jeg har hatt god kjemi på nettet, får jeg som oftest god kjemi utenfor nettet. Det er sånne ting man merker. Det som jeg også har erfart at man bør trå ekstra varsomt med folk på nettet, for man vet aldri hva de skjuler. Folk er sårbare. Det er ofte en grunn til at man er der. Man prøver å fortrenge. Eller glemme. Eller oppsøke. Alle har en agenda. Ingen gjør noe uten å ha baktanker, bevisste eller ubevisste. 

Jeg har selv vært aktiv i sosiale medier av forskjellige grunner. Av ensomhet. For å få oppmerksomhet. Jeg innrømmer det, men hva skjer når det blir komplisert. Jeg har hatt et par sånne vennskap, der alt er avslappet og flott, men så merker man at man vil forskjellige ting. Fordi man har forskjellige agendaer. Jeg ønsket å holde kontakten med en fyr engang for vennskapet sin skyld, fordi han var en fin person, siden vi egentlig aldri hadde noe ordentlig på gang, men hans agenda var tydeligvis en annen, og det ble mye styr. Så hva gjør man? Med han fyren her endte vi som uvenner. Fordi han mente at jeg lurte han inni noen greier. Men jeg var bare meg selv. Det er det som er greia. Jeg tenkte ikke. Jeg ville bare forsvinne fra den virkelige verden inn i den ukompliserte internettverden. Men man kan ikke rømme. Den virkelige verden vil alltid innhente deg. Uansett. Det finnes ingen verden utenom. Internett er ekte. Det sitter ekte mennesker bak med ekte følelser. Det man sier betyr noe for folk. Man må bruke huet. For man får ingenting gratis i denne verden. Alt har sin pris. For hvordan skal man forholde seg til internettverden når internettverden plutselig blir virkelig? Skal man fortrenge. Glemme? Eller bare late som om problemet ikke eksisterer. Skal man stikke av. Hoppe videre. Det blir som en ond sirkel. Man løper videre for å slippe å forholde seg til det, samtidig som man glemmer hvordan det påvirker andre mennesker. 

Nå er jeg kanskje litt komplisert selv. Kanskje det er lettere med folk hvor det ikke er så nøye. Hvor vennskap ikke sitter så dypt. Men hvorfor skal man unngå komplisert? Er det noe man frykter? Jeg skjønner, for jeg velger ofte de enkleste veiene selv. Men greia er, man vet ikke, det blir som å leke med ild. Man vet ofte ikke hva som tar lett fyr. Det er et sjansespill siden man fyller sine følelser med emojiis og smilefjes. En risiko man kan være villig til å ta, men da bør man være voksen nok til å forholde seg til konsekvensene også. Og om man er klar for det? Ja, jeg snakker fra erfaring, har selv lekt med ild, men også blitt brent. For skillene, de er usynlige. Men de er der. 

Kanskje dette innlegget blir fjernt for noen. For noen betyr internett å ha overfladiske relasjoner. Jeg gjør ikke overfladisk verken i den virkelige verden eller i internettverden. Ja, jeg er rar. Og man kan si mye om det, være uenig, men jeg gjør meg selv 100 % ekte. Jeg later ikke som. Det er ikke noe galt i ville ha overfladiske relasjoner heller, men man må bare kjenne sin motstander. 

Hva er deres erfaringer? Hvem er du på sosiale medier? 

#Facebook #sosialemedier #fasade #instagram #ektefolk

Høysensitiv og sterk!

 

Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg bare føler at hele meg er feil. At jeg ikke passer inn. For jeg er en raring, på måten jeg ser verden. Og hvordan verden ser meg. Det er denne følelsen jeg har båret med meg nesten hele livet. Alt gav plutselig mening da jeg fant ut at jeg var høysensitiv. Men hva er egentlig høysensitivitet? Det er ikke en diagnose. Det er ingen sykdom. Det er ikke engang en tilstand. Det er til og med noen som kaller det for tull. At det er i vinden å være høysensitiv. Alle er liksom høyesensitive for tiden. Det er trendy, at det er en fase man går gjennom. Jeg kvier meg for å si det høyt. Det er nesten sånn at jeg skammer meg. 

Men det kommer til et punkt at jeg må godta hvem jeg er. Like sitt eget speilbildet. Tenke at man er bra nok, Det er en jobb som aldri tar slutt  Det er helt greit at alle ikke liker meg. Jeg er som jeg er. Og det har gjort meg sterkere. Noen tror jeg er svak. Eller skjør. Og jeg lar kanskje folk tro at jeg er svakere enn det jeg er. Jeg er faktisk sterkere enn mange. For bare fordi jeg ikke sier noe alltid. Eller har en mening om alt. Eller at jeg stikker meg ut. Så betyr ikke det at jeg ikke bryr meg. Jeg bryr meg kanskje litt for mye. For jeg tenker kanskje for mye. Overtenker. Dramatiserer. Analyserer. Det er sånn jeg er. Bryr meg om ting som ikke betyr noe. Bryr meg om folk som egentlig ikke betyr noe. Noen ganger burde jeg bare gi litt mer faen. La det fare. Men jeg klarer ikke.

Jeg liker mennesker. De fleste. Jeg åpner meg kanskje litt mye til folk jeg har tillit til. For ja, jeg er kanskje litt godtroende. Naiv. Jeg tror det beste om folk. Men fordi jeg er snill og sjelden gjør mye ut av meg, tror folk at de kan si hva de vil til meg. At de kan valse over meg. Ta meg for gitt. Fordi de ikke ser meg. Hvem jeg egentlig er. Hva jeg står for. Jeg er nok mye tøffere enn folk tror. Kanskje det er en selvoppfyllende profeti, jeg gjør meg selv liten. For min største frykt; er å bli forlatt. Av folk jeg bryr meg om. Folk jeg har åpnet opp for. For jeg har brent meg mange ganger. Jeg vet hva det vil si å bli forlatt. Jeg har selve definisjonen, men det er et annet innlegg. En annen tid. Og jeg polstrer meg selv med tjukk bobleplast. Ingen får mine innerste tanker. Det er mitt våpen.

Det har blitt bedre med tiden. Jeg tar ikke den dritten lenger. Jeg kjenner igjen folk som flyr i kun medvind, De som alltid hopper dit haren hopper. Jeg er som jeg er. Jeg kan ikke bli noen jeg ikke er, og er ikke det bra nok, så kan folk hoppe videre! For hvorfor skal alltid folk fortelle meg at alle andre er så mye bedre enn meg, som om de tar til takke med meg. Eller at folk tenker at de er så mye bedre enn meg. For jeg er jo bare lille meg som verken er pen nok, smart nok eller kul nok. Før var liksom tematikken; hvordan kan noen bli forelsket i hun rare sære personen der. Det er ikke flaks. Jeg er ikke heldig. Jeg er bare mer enn hva folk tror. For folk undervuderer meg. Sånne ting trenger jeg ikke. Jeg er ikke for alle. Det er helt greit. 

Jeg har rotet meg bort i dette innlegget, og har mistet den røde tråden. Jeg har lest igjennom og lar det stå som det er. Jeg er ikke et offer. Jeg skylder ikke på andre. Man er alltid en del av det bildet andre tegner av deg. Men tror ikke jeg er den eneste som sliter med tanker om å aldri være bra nok for andre. At man hele tiden blir tråkket på fordi folk tror man er svak eller ubetydelig. Når man begynner å like det man ser i speilet, vil andre like deg for den du er. Det er da man er oppriktig. Jeg er sårbar, men sterk! Jeg begynner å være den jeg vil være. Selv om piggene er halvveis ute. 

Poenget er etter at jeg begynte å godta meg selv og min høysensitivitet, så har jeg mer og mer tenkt at jeg er bra nok som jeg er. Jeg vil ikke være noen andre enn meg selv. Det er en gave. Jeg ser menneskene rundt meg. I det siste har jeg klart å velge riktig venner, de som ser meg for den jeg er, at jeg er den litt rare jenta, men de som ser forbi alle lagene, ser at jeg er mer enn det. Samtidig som; it has been broken before, and I'm not fragile, but you should handle me with care. Jeg har lukket altfor mange dører, og det skal mye til for at jeg åpner døra igjen, hvis jeg har hatt behov for å lukke den. Det er baksiden. 

I dag vil jeg dele denne sangen; Snow Patrol- Chasing cars

https://www.youtube.com/watch?v=GemKqzILV4w

Livet er for kort

Det er høst igjen. Bladene begynner allerede å bli gule. Enda en sommer er forbi. Enda en epoke i livet er over. 

Jeg er alltid litt deppa når sommeren er over. Sommer for meg betyr frihet. Gjøre hva vi vil uten å måtte rekke noe. Denne sommeren fikk vi virkelig smaken av det gode liv. To uker på Mallorca. En øy med kontraster. Landsbyliv, fjelliv, strandliv og storby. 

En av mine favorittsteder er Deia. En liten perle av en fjellandsby hvor det likevel er gangavstand til havet. Byen tiltrekker seg kunstnere og skribenter. Kanskje fordi det er så stille her. Det kommer turister dit, men ikke på langt nær så mange som i for eksempel Valldemossa, som ligger noen kilometer unna. 

Vi bodde i en liten leilighet på toppen av bakken. Utsikten var slående vakker. Jeg kunne sitte på den lille franske balkongen hele dagen å bare nyte synet av den vakre byen under oss med fjellene som ruvet i bakgrunnen. Fra balkongen så man alt. Turistene som gikk seg vill i de smale gatene, de gamle damene som sladret over gjerdet og sikkert uffet seg over alle turistene som gikk feil i deres blindgate. Kattene som sløvet i skyggen. 

Hver morgen gikk vi ned til det lokale supermarkedet for å kjøpe ferske bakvarer og frukt. Det hendte til og med at ungene fikk dagens første is. Det var jo allerede 25 grader i skyggen. Utover dagen kunne vi ta et bad i bassenget, drikke et glass ferskpresset appelsinjuice under en parasoll i skyggen eller rusle en tur for å plukke søte modne nesten svarte bjørnebær. Kjøpe enda en is. Spise pizza eller tapas til lunsj. Vanskelig å velge. Mulighetene var mange. Det var de eneste valgene vi trengte å ta. Vi skulle ingen steder. Vi hadde all tid i hele verden. Is før middag? Tja, hvorfor ikke? Det er ferie. Det varer ikke evig, selv om jeg skulle ønske det. 

Kanskje vi skulle kjøpe den lille leiligheten, eller hele bygningen. Vi kunne drive hotell eller opprette en liten kafe på lokale nede i svingen der det står "Se vende" (til salgs) på utenfor de mørke vinduene. Ungene kan gå på den lokale skolen og lære seg spansk. Og jeg kan gå i Robert Graves sine fotspor; skrive min kommende bestselger. Mannen min spør hvor vi skal få pengene fra. Tja, vi kan gro et pengetre eller stjele alle pengene fra Monopol, og er ikke det nok, så kjøper vi et spill til. 

Fantasien om et spansk liv i Deia stopper opp. Vi vet begge at det ikke kommer til å skje. Nå som jeg skriver dette, er jo dette livet, denne ferien lagt bak oss allerede. Hverdagen har startet. Rutinene. Tidsklemma. A4 livet. 

Jeg tror det blir en fin høst. Jeg står på bar bakke. Skal begynne på noe nytt. Studere. Jeg tror det blir bra. Likevel kjenner jeg på frykten. Jeg vet ikke hvor jeg ender opp hen. Har så mange drømmer. Og ting jeg vil gjøre. Jeg leste nettopp en artikkel som handlet om å leve. Det stod svart på hvitt YOLO. Egentlig er jeg litt for gammel til å bruke dette uttrykket. Jeg måtte google ordet første gang jeg hørte det. Men YOLO ( you only live once) har festet seg på hjernen min. Jeg er nesten litt redd for å kaste bort livet mitt på meningsløse ting. 

Jeg har lyst til å leve. Gjøre det jeg vil. Følge drømmer. Ja, jeg vet at det er helt urealistisk å tenke på den måten. For det er sånn barn tenker. Det er ikke sånn det funker når man blir voksen. Da har man ansvar. Plikter og rutiner. Man må tjene penger. Ha noe å leve av. Jeg bare føler av og til at jeg går glipp av noe. Livet seiler forbi fordi jeg er redd eller ikke får det til. 

Tiden stopper ikke opp for det, høsten tar slutt og går over til vinter og en ny sommer vil komme. Og sånn går nå årene og kanskje jeg bare skal være heldig for at jeg blir eldre for hvert år som går og at jeg er frisk. Har friske barn og en fin familie. Jeg er bare redd for at jeg plutselig våkner opp en dag, ser tilbake på livet og ikke har oppnådd det jeg har ønsket. At det er for seint å gjøre det. Livet varer tross alt ikke evig. 

~

Hva gjør du for å få mest ut av livet? 

 

Bare en sau



Vi er en gjeng sauer. Vi tror kanskje vi skiller oss ut, men sannheten er at de aller fleste av oss er sauer. Vi går i flokk og liker oss best i flokk.

Jeg er sau jeg også, fordi jeg ikke skiller meg ut, og er bare en av mange sauer. Det er klart jeg har min egen personlighet og det er bare en av meg som jeg prøver å være på best mulig måte. Likevel gjør jeg ingenting som skiller meg nevneverdig ut fra resten av flokken. 

For i det store og det hele er jeg bare en av mange. For å ta noen eksempler; Jeg har handlet i en butikk eller vært på en restaurant hvor de som jobber der er ekstra hyggelig mot meg, men når jeg er ferdig, så hører jeg dem si akkurat det samme til nestemann. Det er da man skjønner at man bare er en kunde, en av mange, et nummer i kundekøen. En som bidrar til penger i kassa. 

Eller da jeg slettet brukeren på Instagram hvor jeg daglig hadde samtaler med enkelte, men som ikke ville følge meg da jeg opprettet ny bruker. Jeg er bare er en av mange. Du er ikke spesiell i andres øyne, for ingen vet hvem du er. De bare liker bildene dine og sier det samme til alle. Jeg er bare en sau. En som ikke blir husket eller savnet når jeg ikke er tilstede lenger. Det er ikke sånn at jeg har så høye forventninger, men at folk i det minste vet hvem de prater med. At folk kjenner deg igjen i en annen setting, at det ringer en bjelle når du sier hvem du er og at dere pratet sammen på Insta eller et annet sted på sosiale medier. Folk sier som regel at de prater med så mange, at de ikke kan huske alle... Jeg vet, det er sånn internett er bygget opp, å ha overfladiske sosiale relasjoner, så don' t hate the player, hate the game. Ta det for det det er.

Kanskje følelsen av å være sau kommer sterkere fram når jeg er på ferie. For på ferie er jeg fri. Det er da jeg legger merke til kontrastene i livet mitt. Jeg er en sau. En som følger flokken. Jeg gjør de tingene som er forventet av meg. Nå har jeg riktignok sagt opp min faste jobb, og har kanskje blitt til det svarte fåret, men jeg er fortsatt bare en sau. Jeg har hus, bil, familieliv, drar på sydenferie en gang i året og følger samfunnets normer for hva som er et bra liv.

Det er jo ikke et dårlig liv. Jeg har det bra, men jeg vil være litt mindre sau. Jeg vil skille meg ut i mengden. Ikke bare være et nummer av en befolkning på fem millioner. Jeg vil bli husket for hun som tok sine egne veier, en som lever fritt, men for å leve sånn kreves mot og dyktighet. Jeg vet ikke om jeg har det inne i meg. En som tørr å stå i mot strømmen når det stormer og utholdenheten til å aldri gi opp. For selv om jeg er en sau føler jeg meg ikke alltid som en sau. For meg betyr folk noe, selv overfladiske relasjoner, og det er kanskje derfor jeg gang på gang mister tiltro til menneskeheten. Fordi jeg tror jeg betyr noe i andres øyne, men så er jeg bare en sau. Jeg kan ikke klandre andre, jeg må bare lære meg å spille spillet. 

Og jeg er ikke alltid like hardhudet til å ikke bry meg om hva folk mener. For med engang man prøver å være litt mindre sau, slår janteloven inn og man skal i hvert fall ikke tro at man kan noe eller at man noensinne kommer til å klare det. Da jeg fortalte folk at jeg hadde tenkt til å slutte jobben, for å videreutdanne meg, så har de fleste støttet meg, men har også møtt motstand og folk som ikke tror på meg og tenker at det jeg har valgt ikke er bra nok. For man kan jo ikke gå rundt å være et barn med for store drømmer for alltid. Det som stod øverst på lista har jeg lagt fra meg på grunn av frykt for å mislykkes. Jeg fikk høre at det ville jeg aldri klare. Og tenkte kanskje de har rett. Nå som jeg har valgt noe annet angrer jeg ikke for valget mitt, for tenker at det også er rett for meg. Valget jeg ikke tok passer ikke inn saueflokken. Så kanskje jeg bare er en sau, en som ikke tørr eller er villig til å gå utenfor gjerdet siden jeg lot meg på påvirke.

Det er jo ikke noe galt i å være sau heller, de fleste av oss er det. Vi er mennesker. Flokkdyr. Og sauer er trossalt ålreite dyr. Så kanskje jeg må innfinne meg i at jeg bare er en sau. 

Tiden får vise om jeg kan bli litt mindre sau i framtiden, men nå er jeg ikke helt der.

Hva med dere andre? Er dere sauer, eller tør dere å gå utenfor den komfortable saueflokken?

 

Aldri bra nok!

"Du er god nok som du er", "du er unik", "one of a kind" prøver jeg å si til meg selv hele tiden. Ja, jeg er det, men hva hjelper vel det, når man faen ikke er bra nok?! Når jeg sitter der alene på havets bunn og hevder min rett på å være unik, den eneste ene. Og ingen ser ut til å bry seg eller like meg for den jeg er. 

Jeg har begynt å godta at jeg aldri vil være festens midtpunkt. Det har heller aldri vært et mål i seg selv, men å være den personen som kommer inn i et rom og alle legger merke til. Ikke fordi jeg er den vakreste, men fordi jeg lyser naturlig selvsikkerhet. Det er den personen jeg ofte skulle likt å være, i hvert fall litt mer av. Men realiteten er en helt annen.

Jeg vet ikke hva jeg gjør galt. Jeg prøver å være meg hele tiden, men det ender av og til opp med at folk ikke liker meg, og jeg kan kaste bort mye energi på å skjønne hvorfor. Hva galt har jeg sagt? Hva galt har jeg gjort? Hva er galt med meg? For jeg kan være klønete med ord, jeg kan se streng ut, jeg kan si de gale tingene. Ja jeg er keitete og litt sosialt awkvard. Men det er ikke den personen jeg vil være. 

Jeg streber etter å bli likt. Jeg streber etter å være den personen folk liker. Ikke hun som alltid blir oversett eller ditchet fordi jeg har en kulere venninne. Jeg er vant til å være i skyggen. Hun som aldri sier noe, men selv når jeg prøver så blir jeg aldri bra nok. Jeg kunne vært snillere, morsommere eller kulere. Men jeg strekker ikke til. Jeg er ikke den personen jeg vil være. 

Jeg er den beste- meg jeg kan være, men når det ikke er bra nok, hvordan blir jeg enda bedre, strekker meg enda lengre. Jeg vet jo godt at dette ikke handler om andre, selv om jeg kan bli misunnelig på andre som bare blir naturlig likt, fordi de bare har de sosiale kodene anlagt. Det handler om meg hvordan jeg ser på meg selv. Å like seg selv så mye at det er bra nok. For ingen kan bli likt av alle. Og det vil alltid være noen som er bedre enn meg. Hvorfor er det så vanskelig for meg. Hvorfor streber jeg etter noe jeg ikke får til. 

Jeg må bare godta at jeg aldri blir den personen som alle liker og husker fra sosiale sammenhenger. De som alltid blir sett på som solstråler og sjarmbomber, mens jeg blir husket som den litt strenge og alvorlige personen hvis jeg blir husket i det hele tatt. 

Jeg vet jo at folk jeg kjenner ikke ser på meg på den måten, og folk vil si at jeg må skjerpe meg når jeg åpenbart skriver tull. Men har ikke dere ønsket å være en person dere ikke er?  

Hvordan endrer man seg når man har vært den samme hele livet. For folk endrer seg som regel ikke. De er de samme. Hva skal man i så fall endre på for å bli enda litt bedre på de tingene man streber etter, å komme litt og litt ut av skyggen for hver gang. Jeg har dessverre ikke alle svarene. 

Jeg skriver ikke dette eller andre innlegg for å søke bekreftelse på at jeg er god nok. For jeg er god nok stort sett, men kanskje andre vil kjenne seg igjen i mine tanker om man er bra nok og vite at man ikke er alene.

For jeg har slitt med disse tankene alltid, og trodd at jeg har vært den eneste det er vanskelig for. For det virker så lett for alle andre, de bare snakker og blir likt med en gang, mens jeg må kjempe og jobbe hardt hele tiden, og kanskje jeg prøver litt for hardt av og til, siden jeg av og til ender opp med det motsatte av hva jeg vil, at folk rett og slett ikke liker meg, fordi personligheten min er som den er. Derfor jobber jeg hardt for å tenke at det ikke er meg det er noe galt med og at det er bra nok, selv om følelsene det gir sier meg noe annet. 

 

Fjortis over hele linja




På utsiden ser jeg tilsynelatende normal ut, jeg er voksen og oppfører meg vel ganske voksent også. Men på innsiden føler jeg meg ofte som et barn. Som en fjortis, som aldri har blitt helt voksen. Det er ikke sånn at jeg gjerne har lyst til å bli 14 år igjen, for den tiden var jævlig på mange måter. Det er akkurat som om hjernen min sluttet å vokse da jeg var 14 år. Jeg har heller ikke lyst til å være så voksen hele tida heller. Alle rundt meg er så voksne. De snakker så voksent om hytta ved sjøen, ungene og maling av huset osv. Alt er så alvorlig hele tida. Noen ganger må det jo bare være sånn, for vi har jo et ansvar som voksne. Men jeg syns av og til sånn "voksenprat" er så gørr. Halvparten av gangene skjønner jeg ikke hva folk snakker om. For jeg har jo ikke peiling på hvilken beis som passer til hvilken tresort bla bla bla. Jeg burde være der. Jeg burde ha noe å bidra med når det snakkes om beis. Jeg er jo faen meg mamma. Jeg har unger. Har hus. Og jeg er snart 40. Det er jo definisjonen på voksen. 

I hvert fall hvis jeg spør mine barn. De tror jeg er født i steinalderen og snart er på vei inn i pensjonistalderen. Det gror snart mose på meg. Jeg bør derfor ta på meg nonnedrakta og te meg som den voksne ansvarlige dama jeg burde være. For jeg er jo ingen ungfole lenger. Og man vet jo hva unge folk sier om gamle folk som later som de er yngre. Det er jo ikke sånn at jeg prøver å holde igjen heller, jeg får ikke panikk av rynker eller grå hår som jeg prøver å overse. 

Men jeg har bare ikke blitt ordentlig voksen ennå. Kanskje det er fordi jeg fortsatt ikke drikker kaffe, eller te for den saks skyld. Jeg liker å tulle og sladre om liksom-problemer. Jeg vet at folk himler med øynene, hvorfor må dere prate om sånne barnslige greier. Jo, fordi det er gøy! Det er kjedelig å snakke om beis. Ja, jeg ser på SKAM. Jeg ser også på "Helt perfekt" og digger den kleine humoren. Jada, det er bare fjortiser som ser på det tullet der. Jeg er kanskje litt fjortis da. Og innrømmer det. Jeg passer ikke inn i voksenverden. Har ikke noe å bidra med når det kommer til beis. Det var jo det siste som skulle mangle, jeg er jo firkant i en ellers rund verden, og så passer jeg ikke inn i voksenverden heller. 

Ingen kan se det på meg, det er mitt handicap for å sette det på spissen. Jeg er jo litt sjenert til tider. Folk undervurderer meg. Jeg kan tulle og fjase, men folk tror jeg mener alt bokstavelig talt likevel. Folk forventer det ikke. Og noen ganger kan jeg sikkert gå litt langt også, uten at folk skjønner at jeg tuller. Derfor legger jeg også ofte bånn på meg. For folk skjønner ikke den dårlige humoren. Det er ikke alltid den passer inn heller i den voksne alvorlige verden der alt handler om beis. Siden jeg også ser sur ut (ref. siste blogginnlegg) så er det ikke alle som får ta del av min eksklusive barnslige humor heller, jeg er ikke for alle. For jeg er ikke sånn som buser ut med ting til fremmede. For jeg er jo fortsatt litt shy, pluss at jeg blir flau av alle mulige slags ting. 

Da jeg var yngre var jeg en vandrende rød tomat. Jeg syns alt var flaut. Samtidig som jeg var en stille unge, som ikke gjorde så mye ut av meg. Jeg sa sjelden et eneste ord i sosiale sammenhenger, likevel klarte jeg stadig å tiltrekke meg oppmerksomhet. Jeg var hun som alltid dumma meg ut. Jeg kunne skrevet bok om alle mine flauser og tabber. Jeg var hun som snublet langflat på gulvet i fullsatt eksamensrom, falt av sykkelen i vannet på klassetur, brakk staven på skitur, tryna på vei inn i T-banen osv og sånn kan jeg fortsette i det uendelige. Lista er lang. 

Jeg trodde at dette med flauhet skulle gå over med åra. For det er normalt å bli flau av alt når man er 14. Men, jeg blir fortsatt flau. Derfor gjør jeg fortsatt ting for å unngå en rekke situasjoner. 

Jeg unngår for eksempel menn. Når jeg handler i en butikk og det er to kasser, og i den ene kassen sitter en gammel dame, mens i den andre sitter det en mann, så unngår jeg fyren, selv om det er lengre kø i kassen til dama. Og hvis fyren sitter alene så kan jeg godt finne på å gå en ekstra runde for å vente på at damen blir ledig. Hvis jeg skal inn i en butikk og ser at en fyr står der alene, så kan jeg unngå hele butikken. I de tilfellene jeg har trodd at kysten har vært klar, og jeg har blitt overrumplet av en mann, så har jeg forlatt butikken like raskt som jeg tok stegene inn i butikken. 

Ja, det er tullete, og jeg blir til og med flau over det når jeg skriver om det nå. Jeg har blitt litt bedre med åra. Og jeg husker jeg snakket om det med en venninne engang, og hun hadde det likedan, så kanskje det er en jentegreie. Eller kanskje hun også rett og slett var litt fjortis.

Jeg er også redd for at folk skal tro at jeg flørter. For det har skjedd noen ganger hvis jeg er ekstra hyggelig eller tuller, så tror folk at jeg flørter. Jeg går jo ikke rundt og tror at jeg er morsom, for jeg er jo egentlig ganske døll. Og jeg har kommet i noen situasjoner der folk sier at jeg flørter, og jeg bare tenker HÆ? Det der er jo ikke flørting. Jeg er jo ingen flørter, Jeg aner ikke hvordan man flørter engang. Som fjortiser sjelden gjør. Ja, jeg er vel litt naiv. Men jeg har skjønt det, og prøver å være seriøs og voksen. De fleste ser nok også på meg som akkurat det. Men av og til slår fasaden sprekker. 

Det høres kanskje ikke ut som et problem for mange. Det er jo bare bra å være litt fjortis. Ja, kanskje, men ikke når alle rundt deg er så voksne og ser på deg som et barn fordi man ikke skjønner hva greia er med beis. Eller at man bare skal diskutere hva som hele tiden er moralsk riktig å gjøre til enhver tid. Man skal ikke gjøre sånn eller være på den måten osv. Aller helst vil man jo passe inn, jeg streber jo av og til å være voksen, ansvarlig og tenke seriøst, men jeg klarer det rett og slett ikke alltid. For jeg er og blir en fjortis i huet. En del i hjernen min som ikke er fullt utviklet. 

Det er sånn jeg er. Derfor er jeg er nok bare nødt til å leve med at fjortisen i meg lever i beste velgående og at jeg aldri kommer helt til å bli kvitt den. Det er en del av meg. Jeg kommer alltid til å være like flau når noe skjer, men heldigvis ser jeg ikke på det som verdens undergang lenger, og kan le litt mer av meg selv nå enn for tjue år siden. Det er i hvert fall bra bare det, så det betyr kanskje at verden går litt framover likevel... 

 




#fjortis #evigung #voksen #voksenlivet 

 

Hvorfor er du så sur a?



 

"Ikke se så sur ut da", har jeg fått høre en god del ganger fra jeg var liten av. Den verste kommentaren husker jeg var fra en litt eldre dame; "hadde jeg vært barn, så hadde jeg vært livredd for deg", sa hun. Jeg skjønte ikke hva de mente, eller jeg skjønte jo at det ikke akkurat var ment som komplimenter, men jeg skjønte ikke hvorfor folk syns jeg var så sur, for jeg var sjelden sur. 

Jeg husker jeg hadde en venn en gang. La oss kalle henne for Anne. Hun var for meg et forbilde. Hun var pen, sosial, blid, sa alltid de riktig tingene, var morsom og hun var alt jeg skulle ønske jeg var. Jeg skjønte aldri hvorfor hun ville være min venn, siden jeg alltid var så sur. Det jeg etter hvert fikk høre var at jeg burde bli som henne. For hun var så blid, søt og så lett å ha med å gjøre. I motsetning til sure- meg. Jeg var jo alt annet enn henne, så jeg kunne jo aldri bli som henne. 

Da jeg ble eldre, skjønte jeg hva folk mente med at jeg så sur ut. For jeg var stille og usynlig. Jeg var ikke komfortabel med å si noe høyt foran andre. Så jeg har sittet gjennom en god del sosiale sammenkomster hvor jeg har sittet uten å si et eneste ord. Ingen har spurt meg om noe heller. Folk vil ikke huske at jeg var til stede en gang. Jeg har hørt folk si at det ikke er verdt å si noe til meg, for jeg er jo så sur likevel. Jeg har ikke vært den enkleste personen å prate med, for de som har prøvd har ofte måtte dra ordene ut av meg. De fleste har ikke giddet å prøve. 

Folk har gått omveier eller reist seg opp fra bordet hvis det bare har vært jeg som sitter igjen, for å unngå pinlig stillhet. Jeg hører hva folk sier om folk som er introverte; de liker seg best i et hjørne, med nesa langt nedi en bok i håp at ingen andre ser deg. Jeg har aldri kjent meg igjen i denne beskrivelsen. For jeg har alltid vært sosial. Jeg liker å være med andre, jeg har bare ikke visst helt hvordan. Jeg har hatt en sperre. En mur. 

Jeg har derfor skjønt at jeg må endre meg for å prøve å passe inn. Det er sånn verden er. Brutal ja, men likevel så virkelig. Det går ikke an å være sjenert i en ultra utadvent verden. Man kommer ingen veier med å være sjenert og innadvendt. For ingen vil omgås folk som ikke sier noe eller som ser sure ut. Verden er laget for blide, sjarmerende mennesker som tråkker seg gjennom jungelen med spisse albuer og et skjevt smil. Jeg har gått glipp av muligheter. Folk tror de kan si hva de vil til meg, fordi de tror jeg er svak eller evneveik. Jeg har mistet venner oppover årene til fordel for kulere og mer populære folk. For ingen liker å sitte igjen med Svarte Petter. Så derfor har jeg kanskje blitt litt "sur". En selvoppfyllende profeti. Jeg skyver kanskje folk bort fra meg, enn å risikere å miste enda en venn. Så derfor har jeg aldri hatt mange venner, men de jeg har hatt og som fortsatt er der etter mange år, betyr all verden for meg. 

Det er ikke før de senere årene jeg har klart å få til en bevegelse i meg. Før det var jeg ikke klar. Jeg visste ikke hvordan. Det går ikke an å endre seg bare fordi verden krever det. Det må skje innenfra. Det er vanskeligere enn folk tror. Jeg kan ikke bare våkne opp en dag og bestemme meg for at jeg skal erobre verden med å spy ut masse ord. Jeg er i endring, og til det bedre. 

Jeg har blitt eldre og tryggere. Jeg har blitt mer åpen, og fått et større nettverk, men likevel er jeg fortsatt meg. Jeg er den litt rare jenta som ikke alltid passer inn. Jeg vil aldri bli den kule. Eller den populære. Eller den flinkeste. Folk kan fortsatt unngå meg, fordi jeg ser sur ut. Og det har blitt min byrde som jeg bærer med meg hver eneste dag. For å lykkes må man sjarmere seg inn i hjertene til folk, og jeg vet ikke om jeg har det inni meg. Men jeg jobber med det. Å godta meg for meg. 

Jeg skriver ikke dette innlegget for å få sympati eller at folk skal synes synd på meg. Men kanskje for å få folk til å reflektere over at å se sur ut, betyr ikke nødvendigvis at man er sur. Kanskje det er en sjel som skriker etter å bli sett. En som gjerne vil prøve. Hvis det er noen på kontoret eller på skolen som murer seg alene, som kanskje ser litt sur ut, så kan det være en grunn til det. Kanskje det bare krever en liten prat. Et lite smil, for å bli sett. Som vil utgjøre en forskjell for den personen. Jeg vet selv hvor vanskelig det kan være å nå ut en hånd til noen som ikke gir deg noe. En som ikke sier noe. Jeg har møtt meg selv i døra. For det er vanskelig å holde en samtale i gang med noen som kanskje bare sier ja og nei. Men likevel hvis man gjør det, så kan det hende at du er den eneste den personen har hatt en samtale med hele den dagen. Jeg husker i hvert fall godt enkeltpersoner som har sett meg på mitt mest usynlige. De har bidratt til å gjøre hverdagen litt lysere og gjort meg litt mindre sur for hver gang. Og det er sånn jeg har, sakte, men sikkert blomstret litt etter litt. 

Vi er bare mennesker. Vi er ikke perfekte. Vi velger de enkleste løsningene. Fordi vi kan. For ingen liker motstand. Men av og til de største motstander kan gi de beste gevinster. 



 

#usynlig #introvert #sjenert #vennskap

Hvor lykkelige skal vi bli?



 

Norge er verdens lykkeligste land i følge en rapport fra tidligere i år. Hvordan står det egentlig til hos oss vanlige folk? Jeg kan ikke huske å bli spurt om hvor lykkelig jeg er i den rapporten. Så hvor lykkelig er jeg? Og alle andre? Ut i fra sosiale medier som Facebook og Instagram tenker jeg at bilde stemmer godt overens med rapporten. Vi legger ut bilder og statuser som aldri før. Av de søte barna våre, av vennegjengen, kjæresten, naturen, vakre solnedganger osv. Vi kommenterer og liker hos venner, familie og bekjente som aldri før. Vi sender ut små søte hjerter og emojis til både folk vi kjenner og ikke kjenner så godt. For vi har stort sett alle menneskene vi har møtt de siste tjue årene på Facebook og alle er der; foreldre, besteforeldre, barna våre, venner, kolleger, folk fra fortiden osv. Det er som en stor reunion som flommer over av lykke. Det kan virke som om alle er like glade i hverandre igjen. 

Men er det sånn det har blitt? Stemmer bilde overens med virkeligheten? For hva skjuler seg egentlig bak de små fine profilbildene våre? Er vi så lykkelige som vi framstår på Facebook? Er vi alle blitt så glade i hverandre igjen? For å ta meg selv først, jeg har et greit liv. Jeg har mann, barn, hus, hageflekk, vi har bil, hekk og til og med hvitt stakittgjerde. Vi reiser på minst en utenlandsferie hvert år. Jeg har fulgt "oppskriften" til et lykkelig liv til punkt og prikke. For det er det den "norske" normen handler om; å leve A4- livet til det fulleste.

Jeg har gjort et avvik den siste tiden, jeg sa opp min faste jobb. Folk er sjokkerte. Jeg er ikke ung og lovende lenger, jeg bør ha en fast jobb. Så jeg tenker hvor lykkelig er jeg uten den faste jobben? Tja, jeg tenker etter; hvor lykkelig er jeg, og når jeg begynner å tenke grundig etter hvor lykkelig jeg er, så blir jeg usikker, for hvordan føles egentlig lykke ut? Er det noe som kan måles? Jeg har det stort sett bra, men frykten for å mislykkes ruver stadig i bakhodet. Jeg har tunge dager. Dager jeg ikke får utrettet de største tingene. Dette deler jeg ikke på Facebook. Men likevel kan jeg poste et hyggelig bilde for å opprettholde fasaden. Jeg har det faen meg bra! Det er ingen hemmelighet at man liker å få gode rause kommentarer og likerklikk, for ellers hadde man jo ikke hatt behov for å poste noe. Jeg har erfart at noen er veldig ivrige til å kommentere det jeg legger ut, men så har jeg møtt dem på gata, og de gidder så vidt å si hei. Så det blir ofte bare tomme ord. Som ikke betyr noe. Facebook er jo litt sånn; Don't hate the players, hate the game. Men likevel. 

Jeg vet jo at det er sånn Facebook fungerer, man legger ut solskinnsbilder hvor sola alltid skinner. Men når man drukner i sånne bilder, kan det få enhver til å føle seg mislykket for å ikke kjenne seg igjen i noen av bildene eller være i nærheten av å ha oppnådd hva "alle" andre har. For de fleste vil være som alle andre, ha alt det alle andre har. Når man leser om det overalt at "livet" er å ha A-4 pakka, og man ikke har det, så er det ikke vanskelig å skjønne at folk føler seg utenfor samfunnet. Hvor lykkelig er man da? Jo man skal si at man er jævla lykkelig, for det er det alle de andre er. Men det er bare en fasade. Jeg ser det rundt meg hele tiden, leser om folk i avisene, det er bare å gjøre ett google-søk; og det svømmer over av folk som sliter i det daglige. Folk som blir usynlige i en verden hvor alt og alle skal være så vellykkede og lykkelige.

Er det en sånn verden vi ønsker å ha, vi følger personer vi knapt kjenner og vet hva de spiser til middag, men vi aner ikke hvordan naboen ser ut? Jeg kan skjønne det, jeg er sånn selv. Tiden strekker ikke til. Og vi liker å omgås mennesker vi kan kjenne oss igjen i og som vi har noe til felles med. Vi har ellers mer enn nok med oss selv, at vi ikke legger merke til folk som sliter rundt oss.

Men jeg tror vi vil få det bedre med oss selv hvis vi slutter å sammenlikne oss med andre og tenke på hva samfunnet hele tiden forventer av oss. For de fleste av oss, bak fasaden er ikke vandrende lykkepiller som er høye på livet til enhver tid. De fleste sliter med noe. Jeg føler sterkt på at jeg ikke har blitt noe i en alder av snart 40 år. Jeg har flyktige drømmer. Jeg har ikke 1000 venner på Facebook. Jeg baker ikke økologiske brød fra bunnen av. Av og til føles det som om jeg er den eneste i hele verden som ikke har noe av det. Det er ensomt å stå utenfor og ikke passe inn. Derfor er det lett å la seg rive med, poste bilder og late som. Det fungerer kanskje en stund, men blir man lykkeligere av den grunn? Og hvor lykkelig skal man egentlig bli? 

Det er sikkert noen som tenker at jeg lever "the perfect life" fordi jeg lever A4- livet som er summa summarum av den norske normen, og hvis det er kriteriene, da er det ikke rart at jeg og vi er lykkeligst i verden. Men hva med alle de som faller utenfor? Er de mislykka sett gjennom den norske normen? Og hva kan vi gjøre for å bli enda lykkeligere, for vi er jo det lykkeligste folkeslaget i verden i følge rapporten. Da er det ingen vei utenom, eller hva?

 

 

Ikke tro at du er Gud



Jeg er ingenting! Det er det folk vil høre! Nå sier jeg det selv; jeg er ingenting! (Dette er ikke et innlegg hvor jeg skal be om bekreftelse på at jeg er noe) Min venn "Jante" sitter på skulderen min og sier hele tiden "Ikke tro at du er noe." Han har sitter der i snart 38 år og hører man det mange nok ganger, tror man til slutt på det. Og det er litt sånn i Norge, generelt, at man skal ligge lavt i terrenget og ikke skal stikke seg fram.

Jeg møter meg selv i døra. I helgen gikk jeg inn på bloggen til en av de store bloggerne. Det var vinklingen som gjorde at jeg klikket meg inn, men nok en gang ble jeg skuffet. I mine øyne er denne bloggeren ganske uinteressant. Men jeg kommer ikke unna at denne bloggeren følges av tusenvis av folk. Jeg tenkte; hva er det egentlig som er så bra med denne dama? Hun har ingenting å komme med, men likevel er det så mange som følger henne. Hva har hun gjort for å oppnå denne suksessen, og det er i hvert fall ikke fortjent, tenkte jeg i mitt stille sinn. Jeg ser at kommentarfeltet hennes er fylt opp av folk som digger henne. Ingen negative kommentarer. Hmmm, hva kan det komme av? Er det ingen som tør å si det til henne? For dama må jo opplyses om at hun er helt på jordet, for det er det eneste hun kan lære av. 

Men så tenker jeg tilbake på en tid, jeg var flittig aktiv på et diskusjonsforum. Det er sikkert noen som husker forumet "kvinnesaker" på VG diskusjonsforum for mange herrens år siden. Der kunne debattene gå ganske hett for seg mellom kvinnehatende menn og feminister. Jeg husker ennå det var noen som sa noe ekstremt stygt til meg, at jeg satt hele kvelden og grein. Det er ikke tull engang. Så jeg sluttet med å henge der. Jeg var ikke sterk nok til å takle det. 

Da jeg startet å blogge, har jeg gått gjennom grundig hva slags blogg jeg ønsker å skape. Jeg har tenkt at jeg vil unngå kontroversielle temaer hvor folk har sterke meninger som politikk, religion og andre betente temaer. Det er ikke det at jeg ikke tåler at folk er uenige med meg eller at folk syns jeg er på bærtur med mine meninger. Det er helt greit. For alle liker forskjellige ting, og vi er skrudd sammen forskjellige alle mann. Jeg orker ikke de negative kommentarene som bare skal bekrefte at Jante lever i beste velgående i de fleste, og inkludert meg selv. For som sagt litt over her; jeg har møtt meg selv i døra mange ganger.

Hvorfor skal jeg fortelle denne bloggeren at hun er på bærtur? Hva får jeg igjen for det? Ikke noe annet, at jeg har kastet bort masse energi på å tenke negativt om andre som prøver å få til ting og som faktisk har klart det. So what, om jeg er uenig med henne. So what, om hun bare får positive tilbakemeldinger. Hun får nok de negative også, hun har selv uttalt at hun får masse dritt. Jeg er sikker på at mange, inkludert meg selv prøver å få til noe, men at det verken er perfekt eller at man tror man er Gud. Man skjønner at hele verden ikke digger deg. Så hvorfor har verden et behov for å trykke dama tilbake i skapet igjen fordi hun har skapt noe? Det sies at når man er en offentlig person skal man tåle all dritten som hører med. 

Jeg spør? Hvorfor det? For å ordne opp å si at de ikke er Gud? Jeg er ganske sikker på hvis jeg hadde skrevet i kommentarfeltet hennes at "hun er ekstremt dårlig og at hun ikke må tro at hun er noe", så skal jeg banne på at et helt hylekor hadde slengt seg på og vært enige. Hun får nok de kommentarene også, men hun moderer det nok vekk, for hvorfor skal hun ha masse usaklig dritt på siden sin? Jeg hadde kanskje oppnådd at folk er enige med meg, men hva ellers hadde jeg fått ut av det? Hadde jeg følt meg bra fordi folk er enige med meg? Hadde det gjort meg til et bedre menneske? Og hvis jeg da retter speilet på meg selv; hva har jeg oppnådd i forhold til denne dama? Ikke en dritt. Ingen vet hvem jeg er. Hun tjener gode penger ja, og uansett om jeg liker det eller ikke, så har hun vært smart. Hun har gjort noe som griper tak i folk. Og derfor fortjener hun nok de positive tilbakemeldingene hun også får. 

Når man møter en person på gata eller hvor som helst for første gang, så er det ikke det første man sier; for noen stygge klær du har på deg. Hvorfor er det da greit å gjøre det når man kan gjemme seg bak sitt perfekte lille profilbilde i sosiale medier? Noen har falske profiler til og med, med eneste mål om å hetse andre.

Min store lidenskap er blant annet å se filmer, og av og til kan en filmplakat være avgjørende om jeg har lyst til å sjekke ut filmen nærmere. Ofte er plakaten full av terningkast eller positiv omtale. Har noen sett en filmplakat med terningkast 1 eller "denne filmen er ekstremt dårlig, styr unna!". Hvorfor skulle det gjøre det? Noen har faktisk skapt denne filmen og er stolte av den, hvorfor skal de ikke da få lov til å fremheve de positive omtalene de har fått? For folk liker forskjellige ting. Jeg har sett filmer med terningkast seks, som jeg syns har fortjent en ener og omvendt, men hvorfor skal jeg bry meg om å fortelle hele verden at resten av verden tar feil? What's in it for me? Skal jeg se på meg selv som stor fordi jeg "ordner opp"? Jeg blir ikke et bedre menneske av det, og tok selv en tidlig avgjørelse om å moderere mitt eget kommentarfelt. Jeg er liten og ingen i en stor verden, men av og til da jeg hadde en helt anonym blogg, dukket det opp kommentarer som bare var ment for å såre. Den dritten styrte jeg unna. Og kanskje målet var å lære meg noe, det var hvert fall det de sa til seg selv, for å overbevise seg selv om at det ikke bare var for å fortelle meg at jeg er kjip.

Uten at jeg trenger å rope det høyt; jeg vet at jeg ikke er perfekt, jeg er ikke dum og tror jeg er verdensmester selv om jeg ikke bruker masse energi på å rakke meg selv ned. Det har jeg gjort lenge nok, det har Jante sørget for; han som fortsatt står på skulderen min og sier "at jeg ikke er bra nok". Ja, jeg kan bli bedre. Jeg lærer noe nytt hver eneste dag. Og ser på det som en stigende kurve. Jeg har faktisk ikke tenkt til å gi meg før jeg når mine mål. Det kan skje i morgen eller om ti år, eller kanskje aldri, men da har jeg i hvert fall prøvd.

Det er noe riv ruskende galt at det sies at man må være sterk nok til å takle det, for hvis ikke, så gir man seg. Er det virkelig målet til folk å teste hvor sterk man er, er det virkelig kampen om vinn eller forsvinn?!

Jeg har vært der før, men vil være et bedre menneske. Jeg hyller disse bloggerne og andre som tør å by på seg selv og som driter i Jante. Vi trenger flere av dem. De som tør. De som stikker seg fram til tross for at de ikke er perfekte eller likt av alle. Jeg skal bruke tiden min framover å hylle i det jeg liker, og drite i resten, for folk får nok sin gevinst uavhengig av meg. Hurra og takk for meg for denne gang!



 

#Jantelov #netthets #bloggere 

 

Jeg er vakker



 
 
Jeg er vakker. Det tok meg mange år for å innse at jeg er vakker. Mange tolker vakkerhet basert på utseende, vakkerheten jeg snakker om kommer fra innsiden. Jeg er vakker fordi jeg er unik på min måte. Det er bare en av meg. Ingen andre kan være meg på en bedre måte enn meg selv. 
Jeg har vært gjennom mye i livet, på godt og vondt. Jeg ser på hver eneste erfaring som en berikelse av livet og en del av meg som person, noe som gjør meg enda vakrere.

Det har ikke kommet gratis, veien dit har vært lang. Det har til tider vært tøft. Når man er ung tror man at vakkerheten kommer fra utsiden. Det er ikke lett å være 14 år og mørk, i en verden hvor jenter med blondt hår og blå øyne er idealkvinnen, og det var de guttene falt for. Sånn er det vel for alle fjortenåringer, alltid usikker for et eller annet. Det ble verre da jeg skjønte at vakkerheten kommer innenfra.

Jeg følte meg som den stygge andungen på innsiden. Jeg var sjenert. Jeg var taus og passet ikke inn på skolen eller i sosiale sammenhenger. For på skolen sa jeg ikke et ord, og de elevene som ble fremmet var utadvendte og smiskete med lærerne. Det var de som kom seg opp og fram. Jeg ble fryst ut av de andre elevene fordi jeg ikke var kul nok eller populær. Jeg ble sett på som nerdete, kjedelig, svak, sur og rar som ingen likte, og det fortsatte langt inn i voksen alder.

Hele tiden har jeg trodd at det er noe galt med meg. Jeg er ikke bra nok. Jeg duger ikke til noe. Mitt høyeste ønske var å endre meg og min personlighet. Jeg ville være utadvendt og få folk til å like meg. Jeg ville være midtpunktet og drømte om å passe inn og følge flokken. Jeg klarte det ikke, og visste ikke hvordan jeg skulle endre meg. Jeg var som jeg var, ikke bra nok for denne verdenen. Det høres kanskje dramatisk ut, men når man ønsker å endre seg, men innser at man ikke kan endre seg fordi man er født sånn, så er det ikke lett å endre tankemønster på at man noensinne kommer til å bli bra nok!

Livet er kanskje urettferdig. Hvorfor har jeg blitt født med så mange feil og mangler? Jeg har vært på bånn, og tenkt så mange ganger på hva som er galt med meg! Når ingen andre liker deg for den du er, hvordan skal man klare å like seg selv når ingen andre gjør det? Jeg har stått og sett meg selv i speilet så mange ganger til jeg nesten har blitt gal i hodet. Det eneste jeg så var tomhet, et ansikt uten sjel, uten gnist. Jeg sluttet å se meg selv i speilet. Klarte det ikke mer. Jeg gjemte meg. Ingen skulle få lese mine tanker. Ingen kjente meg, for jeg slapp dem ikke inn. Ingen brydde seg heller. Det var meg mot resten av verdenen som jeg ikke passet inn i. For jeg var annerledes, som en firkant i en rund verden. For alle som har prøvd å presse firkanten inn i den runde sirkelen vet at det ikke går, uten å gjøre seg selv veldig liten. Men det var kanskje det jeg var, veldig liten!

Jeg kastet bort så mange år på å prøve å endre meg. Strebet etter å bli som andre. Sammenliknet meg med andre. Hvorfor får andre ting kastet etter seg i fanget, mens jeg må jobbe hardt for hver minste lille ting. Det har vært bortkastet energi. Det tok meg noen år for å skjønne det. Det er faktisk bare opp til meg. Det hjelper meg ingenting å tenke at alle andre er bedre enn meg. Det er faktisk bare opp til meg selv å godta meg selv for den jeg er. Med det tankesettet kan jeg begynne å tro på at jeg kan også, for jeg er bra nok. 
 
Jeg er god nok som den firkanten jeg er, og trenger ikke å prøve å passe inn i verken sirkler, rektangler eller trekanter. Jeg er rar, men jeg driter i det, for i det minste jeg er rar på min måte.  Det er det som betyr noe i livet. Jeg er vakker, fra innsiden og ut! 
 
 
#vakker #duergodnok 

 
 

Med blanke ark og fargestifter

Hei

Ny blogg på ny plattform. Jeg trenger en ny start nå som jeg har sluttet jobben og er i ferd med å starte mitt nye og bedre liv. Jeg har tenkt hele uka hva slags blogg jeg vil ha, men de fleste temaer er dekket. Dessuten har jeg omtalt meg selv tidligere som firkanten som ikke passer inn i den runde verden, og sånn er det i bloggverdenen også. 

Jeg har seriøst vurdert å starte en rosablogg. Jeg startet derfor dagen med å google "hva kjennetegner en rosablogger?" Noen av kjennetegnene er ung jente som blogger om klær, sminke, trening og sunn kost etc. Jeg gikk også inn på et par rosa blogger for å se hva som befinner seg der, og noen har veldig mange selfier. Jeg hater selfier og har lovet at jeg ikke skal ha en eneste selfie på bloggen. Bildet under er det nærmeste jeg kommer til å ha selfie på bloggen, derfor er jeg dessverre nødt til å utelukke rosablogg, og ikke tro at jeg gjør det med lett hjerte. Hadde det ikke vært for disse selfietingene, så hadde jeg jo passet perfekt inn som ung dame (blås i at jeg nærmer meg 40) som blogger om sminke etc i og med at jeg omtrent bare har mascara i veska. 

Etter å ha kommet over skuffelsen av at jeg ikke kan ha en rosablogg har jeg begynt å tenke andre temaer. Kanskje en interiørblogg hadde vært fint. På instagram florerer det tusenvis av bilder fra vakre hjem. De beste har ti tusener av følgere som roser alt fra blomstervaser til ubeskrivelig kunstgjenstander opp i skyene. Jeg tok en titt rundt i huset vårt. Er det innafor å ta bilde av lysestaken fra Nille til 79,90 kroner. Eller er det innafor å legge ut bilde av bordet som har fire store hakk etter litt for røff behandling av treåringen? Eller hybelkaninene som har opprettet egen leir bak tv'en og formerer seg i rekordfart. For og ikke snakke om vinduene hvor man omtrent kan se hva ungene hadde til middag i forrige uke. Jeg kunne jo ha startet en anti- interiørblogg, men for å være ærlig, interiør i seg selv er kjedelig. Det er kanskje det som er grunnen til at vi har lysestaker fra Nille. 


Hvert eneste år i tjue år har en av mine nyttårsforsetter vært å trene. Jeg tenker veldig mye på det, så hvis det er å trene, så trener jeg ganske masse egentlig. Jeg får i hvert fall trent hjernemusklene mine om ikke annet. Kroppen min er ikke bygget for trening, jeg får hold i siden bare jeg løper en halv meter. Einstein sier det er fordi jeg har dårlig kondisjon, og det er meget mulig, men sånn har det alltid vært, selv på skolen da vi ble pisket runder på runder i gymtimene. For ordens skyld jeg går mye, så jeg sitter ikke bare i sofaen og spiser godteri  Men nå snakker jeg meg bort, saken er at jeg vurderte i et halvt sekund på en treningsblogg. De som kjenner meg godt får seg en god latter nå, og det er bare å le. Det var bare det halve sekundet, for jeg har inntrykk når jeg ser på sosiale medier at hele Norge rekker fram til tærne sine når de sitter, er det bare jeg som ikke kan?


 

Konklusjonen er at jeg ikke passer inn noen steder egentlig. Det er nesten litt trist i og med at jeg nå må stryke rosablogging fra min bucket list. Det jeg har kommet fram til når jeg har resonnert meg gjennom blogger og sjangre er at jeg egentlig er best på å være meg selv, som den firkanten som ikke passer inn i sirkelen. Det er det jeg skal fokusere bloggen min på, som jeg også gjorde før mine bokprosjekter, men mistet meg selv på veien, og håper at jeg får til å blogge friere nå, på min nye blogg, på min nye plattform. 



#nyblogg #nyhverdag #passerikkeinn #bestatbeingme #livet 

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
hits