Jeg, fabulous ogs!

 

Jeg tenkte litt p bloggen min i natt, og tenkte at jeg m prve gjre den litt mer balansert. For jeg har nesten gravd meg ned i tankegangen om hvordan det er vre rar og annerledes i en normal verden, som firkanten i en sirkel. Og jeg har ftt en god del tilbakemeldinger bde som kommentarer og private meldinger hvor folk takker meg for vre rlig. Og at folk ofte kan kjenne seg igjen i innleggene mine. Min tanke bak bloggen er skrive innlegg som folk kan kjenne seg igjen i og vise at det ikke er perfekt bak fasaden alltid. 

Men det kan bli for mye av det gode. Jeg vil ikke at folk skal tenke at n kommer hu derre med et nytt sutreinnlegg hvor hun omgir seg av selvmedlidenhet om hvor svak, usikker og rar hun er. For jeg vet hvor lei man blir av hre det samme om og om igjen. Som feks folk som stadig klager p lilleta som hamrer hver gang det er drlig vr. Og drlig vr blir det plutselig hver dag, selv de dagene det er sol. Og jeg til slutt tenker at de bare br kappe av seg hele lilleta og holde kjeft. 

Mye av det jeg skriver om er helt klart en del av meg, men det er ikke hele meg. Og mye av det jeg skriver p bloggen har jeg lagt bak meg. For de tingene jeg virkelig sliter med, kommer jeg nok ikke til snakke om her p bloggen, selv om det er kanskje det jeg burde, men det blir for privat. Jeg nsker vre personlig p bloggen, men er aldri privat, selv om noen sikkert mener at jeg blottlegger sjela mi her. 

Uansett, jeg har det egentlig ganske bra. Jeg er heldig som frst og fremst fr lov til vre mor til to herlige unger. For frst og fremst i livet er jeg mamma. Og s er jeg priviligert som fr lov til studere p heltid. N fles det riktignok ut som jeg drukner i studiet og ikke mestrer det i det hele tatt, men jeg har tross alt bare vrt student i tre mneder. Og gleder meg til den dagen jeg fr hodet over vann. Jeg kan veksle mellom tankene; "Yeah, dette fr jeg til"- til "dette gr rett til hlvete". Men det er jo gy da, nr jeg sitter der p min fjerde time og har flikket p en logo, og finner ut at jeg er ddsulten, for jeg har verken spist, drukket eller gtt p do de siste timene! Det er like gy som skrive.

Nr jeg snakker om skrive, s er jeg ferdig med bok nummer 2, eller hele plottet er p plass og det gjenstr bare masse redigering. Det tar tid, n som jeg prioriterer studiene. Men boka lover godt, den er bedre enn den frste allerede, og gleder meg som en unge p julaften til folk kan lese fortsettelsen. Og s prver jeg blogge minst en gang i uka. Har vrt litt usikker p framtiden av bloggen av ymse grunner. Men n har jeg blogget i snart 10 r p og av. Frst som anonym. Jeg syns jeg blogget bedre da, for jeg skrev mye friere. Jeg vet, det br ikke vre et hinder. Men fortsetter nok, da jeg ikke klarer la vre. 

Jeg har mange baller i luften. Noen spr hvordan jeg fr tid til alt? Vel... vi snakker ikke s hyt om hybelkaninene bak dren eller ugresset som snart tar over hagen. Her i huset tyr vi ogs av og til til Toro, selv om det er litt som banne i kirken. Hysj, ikke si at jeg har sagt det hyt her. Og s prver jeg vre sosial. Nr jeg tenker etter, s er jeg heldig. Jeg har mange gode venner, noen som jeg dessverre fr sett for sjelden, for tiden strekker ikke til.  

Jeg kan vre relativt normal ogs, og sier relativt, for det er kjedelig vre for normal. Jeg er ikke p randen av sammenbrudd eller trenger reddes opp fra synkemyra av lav selvtillit/ selvflelse. Jeg kan si snt som at jeg bde er sjells og dum. Men de som kjenner meg, vet at jeg tuller. Jeg tuller mye, uten at alle oppfatter det, for jeg ser jo s sur ut. Hvis jeg skal si det selv, s er jeg ganske s bra! Jeg pleier si om meg selv, jeg er som en gammel rgangsvin. Jeg er ikke snn som smisker, skriker og roper for verken bli sett eller hrt, og har derfor lett for forsvinne i mengden, men nr de frst oppdager meg, s vokser jeg og blir bedre og bedre for hver slurk de tar. Og det fr vre enden p visa for denne gang, fr jeg skriver meg bort som jeg av og til pleier. N kaller pliktene! 

Ha en strlende dag til dere som har orket lese helt hit, og dere andre ogs da, selv om dere ikke ser denne hilsenen. 

 

It is better to be a fake somebody, than a real nobody!

 

Hvem vil du vre hvis du kan vre hvem som helst utenom vre deg selv?

Da jeg var liten, drmte jeg om vre "Winnie" fra ungdomsserien "Mine beste r", som gikk p tv p 80- 90 tallet. Hun var alt, hadde fint hr, var heiagjengleder og var populr p skolen. Jeg er ganske sikker p at de fleste av oss har eller har hatt idealer vi har sett opp til. Jeg skjnte jo ganske raskt at jeg ikke var som "Winnie". For jeg var verken populr eller hadde alt. Derfor br man venne seg til akseptere at man er den man er. Det tar tid, spesielt nr man ikke alltid liker den man er, og ser seg selv i speilet hver dag, helt til en dag man slutter se etter seg selv. 

Derfor er det lett sammenlikne seg selv med andre. Spesielt i disse sosiale medietider, hvor pene vellykkede mennesker dukker opp p skjermen hele tiden. Og man kan ikke alltid unng tenke at man skulle nske man var en annen. Det er ikke alltid man sammenlikner seg med pene idealer p tv eller medier heller. Noen ganger sammenlikner man seg med folk i sin indre krets som venner, bekjente, familiemedlemmer osv. Hvorfor er alle andre s jvla bra og vellykkede, mens ingen legger merke til deg?

Jeg har selv strebet etter vre som andre, hvorfor kan jeg ikke vre s flink som ham eller populr som henne? Og har tatt meg selv i tenke, hvis jeg bare hadde vrt like bra som dem, s hadde jeg hatt et perfekt liv. Da hadde alt ordnet seg. Jeg husker jeg en gang hadde en venninne. Hun var bde populr og hyggelig. Jeg visste aldri hva hun likte med meg. S til tider flte jeg meg bare som groupien hennes, som om hun var over meg. Gutta elsket henne. Jeg strebet s hardt etter bli like bra som henne. Hvorfor kan ikke de andre like meg p samme mte? Eller til og med like meg bedre enn henne? Hvordan skal jeg klare sl henne? Vinne over henne! Selvflgelig klarte jeg det ikke. Jeg ble aldri bra nok. Jeg ndde aldri opp. Uansett hva jeg gjorde. Jeg feilet. Klarte det ikke. Flte meg s ekstremt mislykket. Hun ble alltid nevnt frst eller i en bisetning, at jeg til slutt holdt p kaste opp da jeg hrte navnet hennes. For hun var best. Jeg flte meg som en drlig kopi. Vi mistet etter hvert kontakten av ymse grunner, men s etter hvert p Facebook at livet hennes heller ikke har vrt rosenrdt. 

Jeg flte meg som et drlig menneske. Hvordan kan jeg tenke snn om mine venner. Hun tenkte ikke snn om meg. Hun var sammen med meg fordi jeg var meg. Og hun sammenliknet meg aldri med andre. I hennes yne var jeg bra nok. Mine tanker hadde egentlig ikke noe med henne gjre heller. Jeg var p let etter identitet. Hvem er jeg? Jeg vil vre som henne. Jeg vil vre som alle andre. Jeg vil bli likt for den jeg er. Og flelsen blir ikke bedre, nr det faktisk stemmer med virkeligheten, at folk faktisk liker henne bedre enn meg. De digget henne. S selvflgelig m jeg endre meg selv for bli mer som henne. For det er snne som henne som blir likt. Og derfor har jeg ofte tatt meg selv i tenke som sitatet i en av mine favorittfilmer "It's is better to be a fake somebody, than to be a real nobody!" Hvis jeg bare kan hviske ut meg selv, slette min personlighet, snn at jeg kan bli mer likt, og hvis det fungerer s hvorfor ikke? 

Det fungerer en stund, men ikke i lengden. Til slutt vet man ikke hvem man er. Man bare er. En skygge av seg selv. Som eksisterer. Og jeg skjnner jo at det er ikke verden som m endre seg, det er jeg som m endre meg. Jeg m slutte sammenlikne meg med andre. De er ikke bedre, de er forskjellige. De er kanskje mer synlige, men det har ikke noe med meg gjre. Jeg m selv ta grep for vre den jeg vil vre. Hvem nsker jeg vre som person? Jeg glipper innimellom, men jeg prver gi mer faen. Jeg har sluttet strebe etter andre. Jeg er bra nok, og hvis andre ikke ser forbi fasaden, s m jeg heller begynne tenke at det er ikke mitt tap, men deres tap. Jeg trenger ikke plante et fr hos alle heller. Jeg har noen gode venner, som ser meg for den jeg er. Derfor trenger jeg ikke bli likt av alle. S lenge de som betyr noe for meg liker meg. Men frykten for ikke vre bra nok, bli sviktet fordi man ikke er bra nok, er der hele tiden. S derfor skulle jeg av og til nske i tillegg til vre en annen at jeg var flelsesls. At alt som var negativt ikke ville pvirke meg. Det hadde blitt lettere. Da kunne jeg bare dure gjennom livet uten bekymringer eller f arr p sjelen av det som har vrt vondt. Tenk s enkelt! Istedenfor bre med seg masse bagasje, kunne jeg bare kvitte meg med det. Bortevekk. Da hadde jeg hvisket bort halve meg. S skrelle bort lagene som gjr meg til meg, er kanskje ikke den beste ideen. 

Jeg er nok bedre enn jeg tror. En venninne av meg spurte meg en gang hvordan det er vre s perfekt som meg? Da lo jeg hyt! Hun mente at jeg hadde alt. Det er i hvert fall ikke sant. Jeg tok det til meg. I hvert fall en som ser opp til meg. Jeg er jo bare meg, eller prver vre. S best jeg kan. Og jobber med det hver eneste dag. P at jeg kan vre den beste versjonen av meg selv, og hun er bra nok til ikke sammenlikne seg selv med andre. For jeg er bra nok! Og du er bra nok! Og frst nr vi innser det, kan vi hevde oss selv! Jeg har et lite stykke igjen, fr jeg er der... men snart! 

 

#selvtillit #selvflelse #sammenliknesegmedandre

Flg meg p Facebook.com/raadvill1

 

Om tilgivelse og snn...

Vi snakket om det, noen venner og jeg. Om tilgivelse. Og i en perfekt verden s er det ingen som gjr noe som vil kreve at andre mennesker m ta stilling om de ber om tilgivelse eller et nske om i bli tilgitt. Men jeg har levd litt. Jeg vet at verden ikke er perfekt. Jeg tror vi mennesker gjerne vil vre feilfrie. Men ingen er det, og det er menneskelig feile. 

I voksen alder har jeg mtt p en del utfordringer, hvor jeg selv har mtte sprre meg selv om jeg klarer tilgi ting som har skjedd i fortiden. Jeg skulle av og til nske jeg kunne vre en mer storsinnet person og gi slipp p ting lettere. Men det er forskjell p fornuft og flelser. Det er aldri sunt g rundt bre nag eller vre bitter. Jeg vet de gangene jeg har klart tilgi, s blir jeg fri. Fri fra det innestengte, som har blitt satt fri. Jeg kan g videre. Det er ikke alltid like lett. Fr s kunne jeg se veldig svart hvitt p ting. Jeg kunne dmme folk for den minste ting, for jeg liker vre moralens vokter. Jeg kunne tenke at det ville jeg aldri ha gjort eller sagt. For det er lett peke finger nr man ikke har vrt i den situasjonen eller lever i en boble hvor alle er perfekte skapninger. 

Etter ha levd noen r, s sprakk bobla. Ingen er perfekte. Selv ikke jeg. Jeg har vrt i situasjoner og gjort en del ting jeg ikke er stolt av. Jeg skjnner at verden ikke alltid er like svart hvit lenger. For man trenger ikke vre et drlig menneske om man gjr et feiltrinn. Jeg tenker alltid at det m vre en grunn, selv om jeg av og til tenker at det hadde vrt s deilig bare gi faen i et lite yeblikk. Gjre det man har lyst til. For man lever bare en gang. Men jeg gjr jo det ikke, for alt man gjr fr konsekvenser. Det kommer alltid tilbake. Uansett. 

Jeg husker en gang jeg fortalt en historie til noen skalte venner om meg selv. En ting jeg hadde gjort i fortiden. Noe som ikke falt i smak. Jeg kunne omtrent hre de dmmende blikkene. Akkurat da tenkte jeg at jeg burde skamme meg. For et flt menneske jeg er. Og bestemte meg for holde det inni meg og ikke si det til en levende sjel til. N har det gtt en stund siden. Og jeg er fortsatt ikke stolt av det, men det var en del av livet. For jeg er bare et menneske. Jeg gjr feil. Den gang hadde jeg mine grunner. Og det var ikke mitt beste r for si det snn. Derfor br man vre forsiktig med dmme andre mennesker for deres feiltrinn. Man vet ikke alltid hva som ligger bak. Jeg skulle nske at jeg kunne garantere resten av livet at jeg ikke vil gjre feil igjen. Men det kan jeg ikke. Det er det som gjr meg menneskelig. 

Jeg brer mye inni meg. P godt og vondt. Og det er kanskje derfor jeg er en litt lukket person. Kanskje fordi jeg er redd for hva som skjer hvis jeg slipper folk inn. Jeg er en komplisert sjel som egentlig av og til bare vil vre enkel. Ha et perfekt liv hvor feil aldri oppstr. Men snn er ikke virkeligheten. Jeg merker at det ofte er forskjell p ord og handling. Jeg nsker vre raus, kunne tilgi andre mennesker for deres feiltrinn, for det er som regel en grunn som ligger bak, men noen ganger det faen ikke s jvlig enkelt som man skal ha det til.

S ja, jeg snakker kanskje med to tunger. Det er lett si i teorien hva man br gjre. Det er lett peke finger. Men jeg erfarer jo eldre jeg blir, jo mer erfaring fra livet man fr, jo flere mennesker man mter, s er alle fulle av feil, og terskelen for tilgi blir strre. Jeg nsker vre en storsinnet person som ikke dmmer andre mennesker for deres handlinger. Prver alltid forst hvorfor. Selvflgelig vil det alltid vre ting som er utilgivelig. Ville man for eksempel tilgitt noen for mord? Noen gjr det bare fordi de er syke. Hvor langt ville man gtt for tilgi andre mennesker for ting de gjr feil? Jeg har ingen fasitsvar, men blir stadig utfordret om hvor tolerant man er overfor andre. For hvor tolerant skal man vre? 

Nei, det er ikke lett vre menneske gitt. Men hvem har sagt at det skal vre enkelt? De fleste av oss gjr s godt vi kan, og av og til er det ikke godt nok, men skal man mtte skamme seg for det resten av livet?! Det viktigste er at man lrer av sine feil. Noen gjr jo aldri det, og blir aldri ansvarlige, men det er en helt annen historie. Uansett s er det aldri noe som forlater deg, det vil bli lagret i bakhodet som en verkende hodepine som alltid dukker opp p et eller annet tidspunkt. Ingenting man gjr gir slipp- det er det som gjr meg til den personen jeg er i dag. Hvor det store sprsmlet som alltid gr igjen; og som man m jobbe med hver dag hele sitt liv; er man villig til tilgi og gi slipp. 

 

Hvem kan du ringe i en livskrise?

Jeg var ute med noen venner denne uken. Vi diskuterte livet, kjrligheten og de store verdensproblemene. Det er snne samtaler jeg liker. For det er snn man kommer nrmere folk. 

En av tingene vi pratet om, fikk meg til reflektere tilbake til en episode i sommer. Jeg skal ikke g inn i detaljer, men hadde en episode hvor jeg var i et fremmed land, og flte i det yeblikket at jeg hadde mistet alt. Jeg var alene. Inni hodet mitt der og da oppstod tanken; hvem kan jeg ringe n? Flere navn dukket opp p hjernen min, men ingen som jeg flte at jeg kunne ringe der og da. Det slo meg, jeg var alene, jeg har til syvende og sist bare meg selv. Ingen andre. Bare meg. 

Folk har hundrevis av venner p Facebook, som liker og kommenterer innleggene man legger ut. Men ingen ringe til hvis man er i en krise. De fleste virker tilsynelatende lykkelige p utsiden. Det jeg har erfart, veldig mange brer p noe. Folk har sitt stri med. Noen mer enn andre selvflgelig. 

Snn i etterkant av episoden i sommer, er det faktisk flere jeg kunne ha ringt. Jeg har noen gode venner som jeg gr langt tilbake med, og som jeg vet ville stilt opp 100 %. Men s fr man disse tankene i hodet, at man ikke vil plage noen. Folk har sine ting. For nr man spr folk om hvordan de har det, s svarer man alltid; det gr bra! Uten at det alltid gjr det. Men vil folk vite om andres problemer. Hvordan ville man taklet det hvis man spr om hvordan det gr? Og s svarer den andre personen at det gr jvlig drlig. De har ingen livslyst for ektefellen har forlatt dem, jobben er mistet, vennene er borte osv. Er man klar for takle snt? Spr man hvordan folk har det fordi man er oppriktig p hre hvordan folk har det eller er det en hflighetsfrase man bare lirer fra seg. Og hvis man sier at man har det bra, s kan hvert fall jeg tenke at de br jo se at jeg ikke har det bra. Men folk er ikke tankelesere. 

Jeg har det tilsynelatende bra, men jeg har mine doser drlige dager. Jeg kan kjenne p ensomhet, srbarhet og redsel for for eksempel miste folk jeg er glad i. Og jeg kan kjenne p flelsen av ikke duge. Ikke vre bra nok. Og da er det veldig fint kunne f bekreftelse fra folk man er glad i, at man faktisk er bra nok og at man duger. 

S alle br ha minst en venn de kan ringe til nr livet ikke gr p skinner. Eller det trenger ikke vre store ting heller, man trenger kanskje bare at noen lytter. Det er lett for meg si at alle br finne seg en venn de kan ringe nr de er nedfor, for hvis denne vennen ikke eksisterer, s er det vanskelig bare trylle denne personen fram. Jeg vet hvordan det er, jeg har vrt der. 

Ingen kan redde en hel verden. Men alle kan gjre litt. Det var for eksempel en flger av meg p Instagram som var s glad i mine morgen- hilsener. Og hun skrev at sm ting som dette kan avgjre hvordan dagen videre kan bli for folk. Jeg ble s glad for hre det, bli lagt merke til, sett for de sm tingene jeg gjr. Ikke fordi det er store ting, men at det kan ha betydning for noen, s derfor vil jeg fortsette legge ut morgen- bilder p Instagram. Vi kan derfor alltid gjre noe for gjre dagen til andre litt bedre. Vi m trre bry oss. Vi m trre be om hjelp hvis vi trenger det. 

Mitt ml for mine venner er vre en venn de kan stole p og trre ringe hvis de har en drlig dag eller trenger noen prate med. Og jeg vet det hjelper hvis jeg viser interesse eller gir dem litt oppmerksomhet innimellom, s vil terskelen nr de store tingene dukker opp vre lavere for dem til ringe meg. Eller sende meg en melding. Eller chat. Eller hva som helst. Jeg er der for mine venner. Og jeg vet at de aller nrmeste vennene mine vil vre der for meg ogs. Snn kan vi gjre verden til bli et litt varmere sted. Sammen. 

Flg meg gjerne p facebook.com/raadvill1

#ensomhet #vennskap #livet

 

Gammel og geaky!

 

Jeg er en geek, eller en nerd som mange vil kalle det for. Jeg har fortrengt det. Hele livet mitt. For nr man vokser opp s vil man veldig gjerne vre som alle andre. Flge flokken. Vre populr. Gjre de samme tingene som alle andre. Uten skille seg nevneverdig ut.

Men jeg har skjnt det, selv om det tok meg fryktelig lang tid; jeg er en geek, og jeg klarer endelig si det hyt. Jeg har jo visst det inni meg siden jeg var liten. Klassekameratene mine fra ungdomsskolen vil score et poeng for at de hadde rett. For de skjnte det jo, og hadde jeg bare hrt p dem, s ville kanskje livet mitt sett annerledes ut. 

Grunnen til at jeg frst innser det n, er vel kanskje at jeg begynner bli eldre. Kvinner p +40 sier at de har det bedre med seg selv enn da de var yngre. Mange kunne aldri tenkt seg vre verken 20 eller 30 igjen. Jeg skjnte det ikke fr, for jeg var for ung til skjnne hva de snakket om.

N skjnner jeg. Det har noe med alderen. De fleste er ikke ordentlig voksne enn i 20 rene, og ser hvor ung og naive syn jeg hadde p verden selv. Mange bruker derfor 30 ra p finne seg selv. Hvem er man egentlig? Jeg kan selvflgelig ikke snakke for andre enn meg selv, men det stemmer p meg. 

Det kommer jo sikkert ikke som et sjokk p andre heller, at jeg er en geek. De fleste har jo skjnt det for leeenge siden. Og har godtatt at jeg er den lille rare geeky Raadvill. Jeg er nok ogs den som er mest geaky blant mine venner. Men de holder ut med meg nr jeg retter p orddelingsfeilene deres og sier at det heter Bernaise og ikke "Brne". For rett skal sren meg vre rett.

Jeg er nok den eneste jeg kjenner som ikke har sett en eneste James Bond film, og de fleste av vennene mine hadde ikke blitt med meg p kino for se de sre filmene jeg liker. Jeg liker verken kaffe eller te, jeg spiser ikke burgere. Og ketchup p biffen, hva er greia? I don't get it. Og kanskje ikke det er srt nok, men da jeg var liten drmte jeg om to ting; stjernekikkert og taste raskt p tastaturet. Det s jo s kult ut. Jeg gr oftere mot strmmen, enn med. Liker sjelden det kommersielle og overfladiske. Og har det helt fint med vre utafor. Gidder sjelden smiske med noen for komme innafor. 

Fr i tiden var jeg redd for bli gammel, for da var 40 r urgammelt. For meg betyr det bare at jeg har blitt mer moden, klokere og tryggere. Jeg vil aldri g tilbake til de 30 frste rene. Det var et mareritt. ikke vite hvem man er, vre usikker hele tida, ikke skjnne hvem man er. Eller ikke trre vre den man er. Jeg er snart 40 og er p vei ut av puberteten. Det er i aller fall snn det fles. Jeg har sikkert et stykke igjen. Kommer fortsatt i situasjoner jeg fler meg usikker, shy og altfor flsom for denne verdenen. 

Fr s folk meg knapt. Jeg var den usynlige som jeg har skrevet om fr. Og jeg prvde s hardt fortrenge de geeky sidene av meg, at jeg hvisket meg selv ut. Jeg ville jo bare passe inn, men jeg passet jo ikke inn, for firkanter passer ikke inn i sirkler, bortsett fra hvis man gjr seg veldig liten. Saken gjorde det jo ikke bedre at jeg var den adopterte, bare det var jo annerledes i seg selv. Jeg ville jo bare vre blond, for det var jo de gutta likte best. Men jeg mtte leve som stygg og smart, og mtte hpe p at en eller annen tulling ville falle for mitt srdeles rike indre liv. 

Jeg prvde endre meg, vre kul, men det er ingen som syns du er kul nr du prver vre noe du ikke er. Folk visste vel knapt hvem jeg var, bortsett fra den stille, litt rare sjenerte jenta som ikke sa noe. En geek med andre ord. Jeg var jo ingen geek, for det var jo det siste jeg ville vre. Men s vknet jeg opp en vakker dag, og s lyset, det er jo faen meg den jeg er!

Det jeg har sett p som negativt de tidligere rene, for jeg skjnte ikke at det var et kompliment; jeg har faktisk en hjerne med innhold. Da er det jo i hvert fall ikke vits i prve gjre seg dummere enn det jeg er. Jeg kan faktisk noe, og vet hva jeg sa i mitt forrige innlegg, men jeg kan faktisk mange ting. Ikke vits i prve skjule det lenger. Jeg tror jeg vokser p folk. Jeg er ikke den folk legger merke til i et rom, for jeg tar ikke stor plass. Men fr stadig hre av folk som gir meg sjansen, at jeg overrasker dem positivt. Og da lurer jeg jo p hva frsteinntrykket av meg var?! Eller forresten, det lurer jeg ikke p, for fr hre gang p gang at de trodde jeg var stum og antakeligvis dum. Det er jo min feil. 

Jeg tror ikke jeg er alene om fle det snn. Vi er alle unike og ulike, og de aller fleste av oss har sregenheter. Noen mer enn andre selvflgelig. Jeg kunne sikkert med glede sluppet noe av mine opplevelser i fortiden, men min historie, og bakgrunn har gjort meg til den jeg er i dag. Ikke alle trenger like meg. Helt greit at noen syns jeg er en rar skrulle. Jeg er tross alt litt geeky. Samtidig som jeg er litt fjortis ogs- usikker p om det er en god eller drlig kombinasjon til geeky; en geeky fjortis p snart 40. Jeg satser p at det er en god kombinasjon, jeg er snart der jeg vil vre, og det er et herlig sted! Lever godt med vre "gammel" og geeky"! 

S vr dere selv, de beste versjonene av dere selv, ung eller gammel, for det er da man kommer lengst. Det hres enkelt ut, men det er det ikke, jeg har tross alt snart brukt 40 r p finne meg selv. Og folk liker meg, eller de aller fleste, akkurat som jeg er, perfekt p min egen mte! 

Flg meg gjerne p: facebook.com/raadvill1

#geek #nerd #populr #usynlig #selvtillit #selvflelse

Jeg kan ingenting!

 

Jeg husker da jeg gikk p skolen. Vi skulle lage hjemmesider. Jeg syns det var ganske enkelt. Men venninna mi derimot, trengte hjelp med mye. S jeg hjalp henne. Siden hun var hakket mer utadvendt enn meg, rakte hun gledelig opp hnda og fortalte det hun hadde ftt til. Lreren roste henne opp i skyene og brukte henne som eksempel p hvordan ting skulle gjres. Og lreren trodde selvflgelig jeg hadde ftt hjelp fra henne uten at hun sa hvordan det egentlig var. Snn er historien om mitt liv.  

Jeg vet hva jeg burde gjort. Jeg burde ha sagt hyt og tydelig at det var meg. Jeg gjr det sjelden. For jeg liker ikke skryte. Jeg liker ikke fremheve meg selv. Det er kanskje fordi jeg er fdt med Jante i beinmargen; ikke tro at du er noe! Ikke tro at du kan noe! Eller kanskje fordi jeg sjelden fr hre at jeg kan noe. Fordi ingen ser hva jeg kan. Fordi jeg ikke sier hyt hva jeg kan. Jeg bare gjr ting i det stille. Uten tiltrekke det s mye oppmerksomhet. Og folk liker sole seg i glansen, men hvis det gr skeis, kan man banne p at jeg fr hre det. 

Det er sikkert min egen feil at folk ikke vet hva jeg kan. Jeg sier det jo ikke hyt til noen. Jeg skryter ikke av det. Det er ikke s viktig for meg f oppmerksomhet rundt det, men likevel gr jeg rundt med et nske om bli sett. For hva jeg faktisk kan. Folk undervurderer meg. Kanskje det er en ond sirkel, jeg gjr meg dummere enn det jeg egentlig er, fordi folk syns jo det er litt stt og sjarmerende. " klarte lille Raadvill dette, nei, det hadde jeg aldri trodd?!" hrte jeg ofte fr. Kanskje det er en selvoppfyllende profeti. Jeg overrasker meg selv over at jeg faktisk klarer ting selv om jeg har gjort det tusen ganger fr. 

Jeg er faktisk flink til mye. Jeg er for eksempel flink til organisere ting. Men det er det ingen som legger merke til, for det er alltid noen andre som fr eller tar ren for at ting gr smertefritt. Fordi jeg gjr det i det stille. Jeg kaver ikke, bruker ikke armer og bein for trenge meg fram. Jeg burde kanskje gjre det. Men jeg er ikke snn. Derfor mister jeg ofte motivasjonen til organisere ting, nr ingen legger merke til hva jeg gjr. Jeg kan da si at jeg er ikke s god p det, og bli trodd, for jeg kan jo ingenting. Nei, overlat det til de som kan det! De som er best likt eller skriker hyest.

Det var verre fr. Jeg skylder ikke p noen. Det er min kamp jeg m kjempe. For i en verden hvor alle tenker p seg selv og sitt, er man selv ndt til bruke armer og bein for komme opp og fram. Det er ingen som kjemper min kamp for meg. Hvis man selv ikke har trua, kommer man ingen steder. Da er man stuck.

Jeg skulle nske man var flinkere til spre raushet rundt seg. Det gjelder sikkert meg selv ogs. Vi er altfor flinke til bygge ned. Kritisere andre. Slenge dritt. F andre ned p jorda igjen. Ikke tro at du er noe! For hvor mange ganger har jeg egentlig hrt fra andre at jeg ikke er bra nok, ikke duger eller bare gr rundt i en drmmeverden med altfor store drmmer. Ja, de mener alltid godt! Aldri verden om jeg blir Jo Nesb liksom. Jeg sikter heller ikke s hyt som han, men hva om man ble litt rausere og heller si; St p! Dette klarer du! Og s er det faktisk opp til meg selv om jeg klarer det, istedenfor at andre skal st p sidelinjen si at du mislykket drmmene dine og det var det de tenkte helt fra starten av. Og heller glede seg over sm milepler andre har. 

Jeg merker nr jeg skriver dette s er det litt srt. Jeg pleier som regel bare skrive om ting jeg har lagt bak meg, for det er frst da jeg klarer skrive om det. Men kjenner at dette er noe som preger meg fortsatt. Jeg vet at det har med mitt eget selvbildet, og ha trua p seg selv. Trre st fram. Trre si at det var jeg som gjorde det. Men jeg har liksom ikke helt behovet for skrike hyest. Det er ikke snn jeg er. Jeg snakker med flere tunger nr jeg likevel sier at det likevel betyr noe bli sett. F anerkjennelse for hvem man er. Uten behve vre den som skriker hyest eller tar strst plass. Jeg sier hele tiden hvis folk ikke legger merke til meg, eller ser hva som bor inni meg, s kan det vre det samme. Og i det store og det vide s mener jeg det, men det betyr ikke at jeg ikke blir skuffa likevel. Ofte er det greit skille klinten fra hveten sooner, rather than later. 

Det ser ikke helt svart ut alts, jeg skal ikke svartmale mer enn ndvendig. Jeg har mange flotte mennesker i livet mitt som ser meg for den jeg er. Jeg er heldig snn sett. Og det er vel de som ser forbi laget hvor jeg later som jeg er dum, for beskytte meg selv, som bestr testen. Nei da, det er ingen test. Men dere skjnner tegninga. Noen ganger er det godt kunne gjemme seg bak den dumme naive ikke s blonde, men likevel blonde Raadvill som ikke kan noe, for slippe mte verden. Og folk gr rett p. Dumme som de er! 

Flg meg: facebook.com/raadvill1

#selvbilde #selvtillit #raadvill #blogg #dum #raushet

En djevel i magen!

 

N har jeg skrevet en del "serise" innlegg i det siste, og tenkte at det er p tide lsne litt p snippen. Jeg er jo egentlig ikke s seris hele tiden. Har nemlig funnet ut at jeg har en liten djevel i magen. Hysj, ikke si det til noen. 

Jeg tror jeg m vre verdensmester i drite meg ut. Kunne sikkert ha skrevet en hel bok hvor jeg har gtt p snrra, dummet meg ut foran andre osv. Jeg vet hvordan det er. Been there, done that. For til vanlig er jeg jo mer eller mindre usynlig. Folk ser meg ikke fr jeg driter meg ut. Kanskje jeg bare er en naturlig klne. 

Jeg vet hvordan det er. Hvorfor er det s hysterisk morsomt nr det skjer andre? Eller hvorfor dukker det opp djevelske tanker, nr jeg egentlig burde synes synd p folk eller heie folk fram. Som for eksempel, forleden dag da jeg skulle ta bussen. 

En mann i sitt fineste antrekk, dress, stresskoffert og frakk over armen lper for harde livet til bussen som akkurat har stoppet. Selv sitter jeg trygt og godt p bussen og har tribuneplass for se om denne mannen rekker bussen eller ikke. Det er da jeg tenker: Kjr! Kom igjen, kjr fr han rekker den! Han har sikkert godt av vente p neste buss. Han rekker akkurat bussen. Han puster og peser og jeg kan nesten lukte blodsmaken hans fra der jeg sitter. Sren ogs, han rakk den.

For en stund siden skulle jeg kjpe meg lunsj. En jente sniker foran meg i ken. Hun kjper seg en deilig baguette med masse godt tilbehr og en stor brus. Jeg sender henne et irritert blikk fordi hun sneik i ken, men akkurat da snubler hun i en eller annen kant. Baguetten flyr over alle kanter og bauger. I neste yeblikk ligger det salat, tomater, egg osv utover hele gulvet og brusen har skapt oversvmmelse i nrmeste mils omkrets. Selv ligger den stakkars jenta midt i smryet. Min frste umiddelbare reaksjon er latter, for det s ganske s komisk ut p mten hun falt. Damen i kassa reagerer raskere enn meg og er p pletten fr jeg har ftt summet meg og kvelt det siste latterhikstet. Det gr heldigvis bra med jenta og hun fr en ny brus og baguette.

Det er en stund siden, men husker det s godt. Jeg skulle mte en venninne som kommer for seint nesten hver gang vi skal mtes. Denne gangen var ikke et unntak. Jeg lurte p hva som ville vre grunnen denne gangen. Hun fortalte at en bil sprutet henne ned nesten med en gang hun hadde forlatt hjemmet sitt. Hun beskrev seg selv som en druknet katt og det var ikke sjans i havet for at hun kunne komme uten skifte frst. Typisk henne! Selvflgelig s jeg problemet, men uffet meg likevel. Jeg irriterte meg s mye, at jeg til slutt fikk en smule drlig samvittighet for at jeg ikke hadde gitt henne noe form for medflelse. 

S hvor kommer disse tankene fra? De bare smyger seg innp uten at jeg fr noe som helst forvarsel. Jeg vet jo hvor ille det er dumme seg ut selv. Som den gangen jeg var ny i jobb og mistet brillene mine i Akerselva den andre uka p jobb, og mtte g med solbriller i en hel uke i avvente p nye briller. Og lista er lang. 

Det er jo absolutt ikke morsomt, s hvorfor blir det s hysterisk morsomt nr det skjer med andre? Og er det bare jeg som fler meg som et avvik nr jeg er p randen av f latterkrampe, samtidig som det ser ut som de andre rundt meg skal i begravelse. Da prver jeg virkelig kverke hvert eneste latter hikst, men det er jo da det aller strste latterbrlet presser seg ut og helt ukontrollert hopper fram. Folk skuer bort p deg som du er en skrulle uten noen form for sosiale antenner. What's wrong with me?! 

Jeg fr nesten litt drlig samvittighet for ikke vrt et bedre menneske rett og slett. Jeg br virkelig ta meg sammen. For det gr ikke an ha snne tanker i en politisk korrekt verden. Og ikke meg liksom, jeg er jo s st og uskyldig.

Jeg klarer kanskje skjerpe meg litt, helt til jeg ser noen som ikke rekker bussen eller noen tryner p glattisen. Da kommer de samme tankene tilbake, gleden av se andre dumme seg ut, smyger fram og biter meg i rumpa... Jeg lurer p, om jeg har en djevel i magen...Eller om jeg rett og slett bare er gal! 

Er det flere som har det slik, eller er jeg den eneste med en liten djevel i magen?

 

Flg meg p: facebook.com/raadvill1

#dummesegut #djevelimagen

Hvem er du under klrne?

Hvem er du? Hvis man ikke skal nevne navn, jobb, hva man har gjort eller venner. Jeg leste dette sprsmlet p Facebook i gr og som den tenkeren jeg er, begynte jeg jo reflektere over det med engang.

Det er mange som definerer seg selv etter hva slags jobb eller utdannelse de har. Det er folk som nrmest presenterer seg som Dr. Olsen fordi de har doktograd eller folk kan si; jeg er Anne og jeg har master. Eller hvis noen presenterer noen andre; s er det frste de sier; hun heter Anne og hun har master eller doktorgrad i et eller annet fancy som jeg ikke klarer uttale. S hyggelig for dem, tenker jeg, men det sier jo ingenting om hvem de er. Bortsett fra at de ofte tenker om seg selv at de er smarte, flinke og mye bedre enn de som eventuelt ikke har det. 

Men hvem er de hvis man tar bort tittelen, avkler dem, bak hud, hr, kjtt og bein. Og ellers uten de som heier dem fram. 

Jeg sliter med svare p sprsmlet selv, bortsett fra at jeg aldri har hatt noe fancy tittel gjemme meg bak. Hvis man ogs skal ta bort det man har gjort, blir det vanskeligere. For man definerer ofte seg selv ut fra erfaringer og hva man har opplevd p godt og vondt. Det er med p forme hvem man er. 

Siden det er s vanskelig svare p dette, er det kanskje derfor jeg har brukt s lang tid p finne ut av hvem jeg er. Og jeg vet det fortsatt ikke helt. Jeg har ikke alltid tryggheten bak meg som sier at jeg er bra nok som jeg er og at det ikke er noe galt med meg, fordi jeg ofte gr mot strmmen og ikke er som alle andre. 

Kanskje fordi det er nettopp det, at jeg vet at jeg ikke er som alle andre, at det tar s lang tid p finne ut av hvem jeg er, for liker jeg den jeg er? Ofte kan jeg se p andre personer tenke at jeg skulle nske at jeg var mer utadvendt og en person som "tar" rommet og menneskene. 

Jeg har rett og slett mtte godta at jeg ikke er snn, for jeg kan ikke vre en annen enn det jeg er. Kan ikke late som. Jeg m bare prve vre meg p best mulig mte. 

Jeg skjnner at folk gjemmer seg bak fancy titler, venner etc, for man blir kanskje naken uten. Klarer de selv definere seg uten? Hvem er man? Har man ikke en fancy tittel, er det alltid noe gjemne seg bak. For eksempel sosiale medier. Men da kommer selvsagt sprsmlet, hvem er man uten sosiale medier?

Det blir som skrelle av en lk, og finne helt fram til selve kjernen. Tr man se seg selv. Vre seg selv. Eller er man redd for vre seg selv av frykt for hva andre skal si og mene. Trr man g imot strmmen nr de aller fleste mener det samme. Kanskje det er derfor noen ikke klarer finne seg selv, fordi man hele tiden m tilpasse seg normer og samfunnet, fordi man ikke fr aksept for hvem man er.

For de fleste trenger bekreftelse og anerkjennelse for hvem man er. Nr man ikke fr det s prver man endre seg. Jeg vet, for jeg har vrt sjenert. Nesten plagsomt sjenert. Samfunnet godtar ikke sjenerte mennesker, ikke skolen, ikke arbeidsplassen. Man passer ikke inn noen steder. Det er ingen som legger til rette for sjenerte mennesker selv om det er et handicap. Et usynlig handicap. Da m man endre seg, og hva skal man endre seg til hvis det bare er sjenert man kjenner til. Det er det som definerer deg til slutt, man blir den sjenerte, som om det skulle vre hele ditt personlighetstrekk. Den verste sjenansen tilhrer fortiden, men det tok tid komme ut av skallet sitt. 

Jeg er fortsatt ikke den folk legger merke til i et rom full av mennesker. Det er helt greit. Jeg har godtatt meg som jeg er, og jo mer jeg fler at jeg har blitt kjent med mitt indre jeg, har jeg blitt tryggere. Jeg orker ikke skrike hyest for bli sett. Det blir bare kaving. Jeg er ikke snn som gidder lpe etter folk. Hvis folk ikke ser meg, kan det vre det samme. Jeg er den jeg er. 

Men n skal jeg ikke snakke meg bort, som jeg av og til pleier.

Hvem er du under klrne? Avkledd og naken? Uten navn, uten jobb, uten hva du har gjort og uten venner. Jeg kan ogs legge til uten sosiale medier. 

 

Kall meg gjerne gammeldags...

For min del hper jeg aldri at jeg trenger g p en "date" igjen. Det er bare slitsomt. Men jeg har vrt p en del dater. Det jeg skal si n, kommer sikkert noen til himle med ynene over og si: Hallo, vi lever i 2017, men det driter jeg i. De som kjenner meg, vet at jeg er veldig lite politisk korrekt nr det kommer til et stykke. Mange vil si at det er gammeldags. Jeg liker at mannen er en gentleman. Jeg liker at mannen spanderer p frste date. Det er verken krav eller forventning. Jeg spurte alltid om jeg skulle ta min del av regningen, men de fleste sa nei. Jeg liker at mannen pner dren og sier damen frst. Det legges merke til. Jeg kan bli sjarmert av snne sm ting, som ikke betyr noe i det store og det hele, men likevel er en koselig gesture. For dra det enda lengre, s husker jeg en gang jeg var singel, s fikk jeg en kompis av meg til  komme for skifte lyspre hos meg. Det er ikke det at jeg ikke hadde klart det selv, men han var der og gjorde det med glede. Lyspra var riktignok i taket. Jeg vet hvordan det hres ut som, at jeg er hjelpels og gjr oss kvinner stakkarslige. 

Det er ikke det at jeg ikke er selvstendig, for jeg er nok mer selvstendig enn mange. Men jeg har ingen problemer med si at menn og kvinner er forskjellige, og jeg liker at menn er litt gentlemen. Jeg blir ekstra sjarmert hvis en mann gir fra seg setet sitt p bussen, holder dren p supermarkedet eller lar meg g frst. Vi er nok nrmere naturen enn vi liker tro. I dyreverden er kjnn forskjellige, observerer stadig duer som blser seg opp for imponere kvinnen, og er ikke hannduen bra nok, s gr hunnen videre til en annen, pfuglen som strutter med fjrene sine for imponere hunnen. Det blir selvsagt litt skt komme med slike argumentasjoner, for vi er mennesker, vi er verken pfugler eller duer. 

I utlandet, opplever jeg at menn er mer oppmerksomme. Husker en gang en fyr holdt dren pen for meg, mens jeg kom fem meter bak, men han skjnte at jeg skulle inn samme dr. Som nordmann, ble jeg en smule flau, og lp nesten for ikke vre til bry. Det betydde noe, akkurat der og da.

Jeg kan vre en sippehne innimellom, har grtt p fullstappet tog i Norge, og ingen har sagt et pip. Men en gang jeg satt p en benk i utlandet, felte jeg noen trer, og en eldre fyr spurte om det gikk bra. Han spurte flere ganger, for forsikre seg at det gikk bra. Jeg nikket selvflgelig fort og ble ekstremt flau. Samtidig som jeg bde ble brydd og overrasket, for har aldri opplevd at fremmede har brydd seg p den mten. Tror neppe det noensinne vil skje her i Norge. 

Nr jeg tenker etter, s handler ikke det bare om at jeg liker gentlemen, men jeg kan godt gi de samme tingene tilbake. Jeg kan godt holde dren for folk som kommer bak meg, bde kvinner og menn. Som oftest s opplever jeg f dren slengt i trynet. Ingen bryr seg i offentligheten. Alle tenker stort sett bare p seg selv. I det store og det hele s tror jeg det handler om raushet. gi og ta raushet. Men folk har blitt altfor opptatte av seg selv at de faen ikke skal gi noe til andre, og i hvert fall ikke til det motsatte kjnn, for vi er da i 2017, man skal ikke gi noe ekstra til noen. Kvinner i dag skal da ikke forvente bli pspandert noe som helst. Vi er da like. Og alt annet vil bli urettferdig. Som hre ungene mine. 

For ordens skyld, det gr an ha flere tanker i hodet p engang. Jeg er kanskje ikke ultra- feminist. Jeg tror p like rettigheter i arbeidslivet for kvinner og menn osv osv. Men det betyr ikke at jeg ikke har problemer med si at jeg ogs tror at menn og kvinner er forskjellige p enkelte omrder ogs. Kanskje ikke i media og sosiale medier er disse skillene tydelig, for alle skriker om at alt skal vre likt. Men bak fasaden, i det stille, rundt omkring, s merker jeg at mange tenker det samme som meg og at det er forskjeller p kjnn. 

Jeg tror vi alle kan bli bedre p raushet. P Facebook flommer det over av lykkelige statuser, men bak de sm profilbildene opplever jeg at det er mange som sliter. Alle har ett eller annet. Stort eller smtt. Folk blir ikke sett, og de sliter i det usynlige. Det er ikke uten grunn at man sier at samfunnet stadig blir kaldere. Det er fordi vi gjemmer oss bak profilbildene vre. Vi tr ikke skrike ut hvordan vi egentlig har det, i frykt for g mot strmmen. Jeg vet jo hvordan det er, jeg liker meg best blant de jeg kjenner godt. For til tider har jeg mer enn nok med meg selv. Men det trenger ikke alltid koste s mye gi en annen person litt ekstra oppmerksomhet. Jeg blir i hvert fall glad for ekstra oppmerksomhet. S hva er da galt med vre mann og ville spandere kaffe p en dame han liker, og hvorfor er det galt si at man liker det?

Kan vi ikke bare vre litt mer rausere og pnere for at andre tenker annerledes enn oss selv, istedenfor dmme folk for vre antifeminister, gammeldagse eller bruke andre skjellsord. Folk er forskjellige, s hvorfor kan vi ikke bare godta det.  

S jeg kan godt starte her, gi litt raushet til dere som har giddet lese hele innlegget: 

Ps. Alle liker smiger, og de som sier noe annet, ljuger. 

Hvem er du p sosiale medier?

Vi er der alle sammen. Men hvem er vi bak tastaturene? Bak skjermen. Uten kroppssprket. Uten se hverandre ansikt til ansikt. Vi kan tulle, vi kan fjase. Vi kan velge vre noen helt andre. Jeg kan vre en katt hvis jeg vil. Vi kan gjemme oss. Late som vi ikke eksisterer. S hva betyr det egentlig kommunisere p internettet? Er det den virkelige verden, eller er det som tre inn i en egen Narnia- verden hvor vi mister alle hemninger. Hvor alt er spennende og gy, uten bekymringer? Hvor vi kan gjemme oss i en boble. Er det egentlig en illusjon som ikke eksisterer i den virkelige verden? Man kan vre hvem man vil, man kan fortrenge ensomhet og andre ting man ikke nsker forholde seg til. For vi deler akkurat det vi vil dele for f bekreftelse eller oppmerksomhet at vi duger. At vi er gode nok. 

Jeg m rlig innrmme at jeg har vrt hekta p Instagram. dele bilder. F bekreftelse p at jeg tar bra bilder. Fr treffe mange mennesker. Folk som sier fine ting til deg. Gir deg komplimenter. Det blir et sug. En avhengighet. Av oppmerksomheten man fr. Jeg likte oppmerksomheten, for det dekket liksom et tomrom. Det var s enkelt. S lite komplisert. 

Men hva skjer nr bobla sprekker? Det som skjedde med Instagram, var at jeg ikke orket mer. Jeg slettet kontoen, og opprettet en ny hvor jeg er mer avslappet. Men mange av de faste flgerne forsvant. Folk jeg flte at jeg hadde ftt god kontakt med. De hadde kommentert bildene mine daglig, men det var kun det. De visste ikke hvem jeg var. De var som roboter. De brydde seg kun om bildene. Jeg visste jo egentlig det. Det ble likevel et lite tomrom. 

Klarer man skille mellom den virkelige verden og internettverden? Hvor gr skillene? Vet man hvor grensene gr? Glemmer man at det sitter ekte mennesker bak skjermene og tastaturene. At man kan skrive hva som helst uten at det pvirker noen eller at det man skriver ikke betyr noe for noen? Eller driter man i det s lenge man fr oppfylt sine egne egoistiske behov. Behovet for bli sett og oppmerksomheten man fr. Nr behovet for oppmerksomhet er s stort at man ikke tenker p konsekvensen for andre, fortrenger man sine egne behov i den virkelig verden? For det er lett gjemme seg. For det er jo s enkelt. Man bare sitter foran sin egen skjerm p sin egen tue og skriver. Det er som en egen verden. Samtidig som man kan late som alt er bra i den virkelige verden. En illusjon. 

Jeg har mtt folk fra internett, folk jeg har prata med, chattet med, diskutert med. Bde for vennskap og i sk etter kjreste. (Ja, jeg har hatt min tid med nettdating) Min erfaring er at de fleste er seg selv. Folk jeg har hatt god kjemi p nettet, fr jeg som oftest god kjemi utenfor nettet. Det er snne ting man merker. Det som jeg ogs har erfart at man br tr ekstra varsomt med folk p nettet, for man vet aldri hva de skjuler. Folk er srbare. Det er ofte en grunn til at man er der. Man prver fortrenge. Eller glemme. Eller oppske. Alle har en agenda. Ingen gjr noe uten ha baktanker, bevisste eller ubevisste. 

Jeg har selv vrt aktiv i sosiale medier av forskjellige grunner. Av ensomhet. For f oppmerksomhet. Jeg innrmmer det, men hva skjer nr det blir komplisert. Jeg har hatt et par snne vennskap, der alt er avslappet og flott, men s merker man at man vil forskjellige ting. Fordi man har forskjellige agendaer. Jeg nsket holde kontakten med en fyr engang for vennskapet sin skyld, fordi han var en fin person, siden vi egentlig aldri hadde noe ordentlig p gang, men hans agenda var tydeligvis en annen, og det ble mye styr. S hva gjr man? Med han fyren her endte vi som uvenner. Fordi han mente at jeg lurte han inni noen greier. Men jeg var bare meg selv. Det er det som er greia. Jeg tenkte ikke. Jeg ville bare forsvinne fra den virkelige verden inn i den ukompliserte internettverden. Men man kan ikke rmme. Den virkelige verden vil alltid innhente deg. Uansett. Det finnes ingen verden utenom. Internett er ekte. Det sitter ekte mennesker bak med ekte flelser. Det man sier betyr noe for folk. Man m bruke huet. For man fr ingenting gratis i denne verden. Alt har sin pris. For hvordan skal man forholde seg til internettverden nr internettverden plutselig blir virkelig? Skal man fortrenge. Glemme? Eller bare late som om problemet ikke eksisterer. Skal man stikke av. Hoppe videre. Det blir som en ond sirkel. Man lper videre for slippe forholde seg til det, samtidig som man glemmer hvordan det pvirker andre mennesker. 

N er jeg kanskje litt komplisert selv. Kanskje det er lettere med folk hvor det ikke er s nye. Hvor vennskap ikke sitter s dypt. Men hvorfor skal man unng komplisert? Er det noe man frykter? Jeg skjnner, for jeg velger ofte de enkleste veiene selv. Men greia er, man vet ikke, det blir som leke med ild. Man vet ofte ikke hva som tar lett fyr. Det er et sjansespill siden man fyller sine flelser med emojiis og smilefjes. En risiko man kan vre villig til ta, men da br man vre voksen nok til forholde seg til konsekvensene ogs. Og om man er klar for det? Ja, jeg snakker fra erfaring, har selv lekt med ild, men ogs blitt brent. For skillene, de er usynlige. Men de er der. 

Kanskje dette innlegget blir fjernt for noen. For noen betyr internett ha overfladiske relasjoner. Jeg gjr ikke overfladisk verken i den virkelige verden eller i internettverden. Ja, jeg er rar. Og man kan si mye om det, vre uenig, men jeg gjr meg selv 100 % ekte. Jeg later ikke som. Det er ikke noe galt i ville ha overfladiske relasjoner heller, men man m bare kjenne sin motstander. 

Hva er deres erfaringer? Hvem er du p sosiale medier? 

#Facebook #sosialemedier #fasade #instagram #ektefolk

Hysensitiv og sterk!

 

Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg bare fler at hele meg er feil. At jeg ikke passer inn. For jeg er en raring, p mten jeg ser verden. Og hvordan verden ser meg. Det er denne flelsen jeg har bret med meg nesten hele livet. Alt gav plutselig mening da jeg fant ut at jeg var hysensitiv. Men hva er egentlig hysensitivitet? Det er ikke en diagnose. Det er ingen sykdom. Det er ikke engang en tilstand. Det er til og med noen som kaller det for tull. At det er i vinden vre hysensitiv. Alle er liksom hyesensitive for tiden. Det er trendy, at det er en fase man gr gjennom. Jeg kvier meg for si det hyt. Det er nesten snn at jeg skammer meg. 

Men det kommer til et punkt at jeg m godta hvem jeg er. Like sitt eget speilbildet. Tenke at man er bra nok, Det er en jobb som aldri tar slutt  Det er helt greit at alle ikke liker meg. Jeg er som jeg er. Og det har gjort meg sterkere. Noen tror jeg er svak. Eller skjr. Og jeg lar kanskje folk tro at jeg er svakere enn det jeg er. Jeg er faktisk sterkere enn mange. For bare fordi jeg ikke sier noe alltid. Eller har en mening om alt. Eller at jeg stikker meg ut. S betyr ikke det at jeg ikke bryr meg. Jeg bryr meg kanskje litt for mye. For jeg tenker kanskje for mye. Overtenker. Dramatiserer. Analyserer. Det er snn jeg er. Bryr meg om ting som ikke betyr noe. Bryr meg om folk som egentlig ikke betyr noe. Noen ganger burde jeg bare gi litt mer faen. La det fare. Men jeg klarer ikke.

Jeg liker mennesker. De fleste. Jeg pner meg kanskje litt mye til folk jeg har tillit til. For ja, jeg er kanskje litt godtroende. Naiv. Jeg tror det beste om folk. Men fordi jeg er snill og sjelden gjr mye ut av meg, tror folk at de kan si hva de vil til meg. At de kan valse over meg. Ta meg for gitt. Fordi de ikke ser meg. Hvem jeg egentlig er. Hva jeg str for. Jeg er nok mye tffere enn folk tror. Kanskje det er en selvoppfyllende profeti, jeg gjr meg selv liten. For min strste frykt; er bli forlatt. Av folk jeg bryr meg om. Folk jeg har pnet opp for. For jeg har brent meg mange ganger. Jeg vet hva det vil si bli forlatt. Jeg har selve definisjonen, men det er et annet innlegg. En annen tid. Og jeg polstrer meg selv med tjukk bobleplast. Ingen fr mine innerste tanker. Det er mitt vpen.

Det har blitt bedre med tiden. Jeg tar ikke den dritten lenger. Jeg kjenner igjen folk som flyr i kun medvind, De som alltid hopper dit haren hopper. Jeg er som jeg er. Jeg kan ikke bli noen jeg ikke er, og er ikke det bra nok, s kan folk hoppe videre! For hvorfor skal alltid folk fortelle meg at alle andre er s mye bedre enn meg, som om de tar til takke med meg. Eller at folk tenker at de er s mye bedre enn meg. For jeg er jo bare lille meg som verken er pen nok, smart nok eller kul nok. Fr var liksom tematikken; hvordan kan noen bli forelsket i hun rare sre personen der. Det er ikke flaks. Jeg er ikke heldig. Jeg er bare mer enn hva folk tror. For folk undervuderer meg. Snne ting trenger jeg ikke. Jeg er ikke for alle. Det er helt greit. 

Jeg har rotet meg bort i dette innlegget, og har mistet den rde trden. Jeg har lest igjennom og lar det st som det er. Jeg er ikke et offer. Jeg skylder ikke p andre. Man er alltid en del av det bildet andre tegner av deg. Men tror ikke jeg er den eneste som sliter med tanker om aldri vre bra nok for andre. At man hele tiden blir trkket p fordi folk tror man er svak eller ubetydelig. Nr man begynner like det man ser i speilet, vil andre like deg for den du er. Det er da man er oppriktig. Jeg er srbar, men sterk! Jeg begynner vre den jeg vil vre. Selv om piggene er halvveis ute. 

Poenget er etter at jeg begynte godta meg selv og min hysensitivitet, s har jeg mer og mer tenkt at jeg er bra nok som jeg er. Jeg vil ikke vre noen andre enn meg selv. Det er en gave. Jeg ser menneskene rundt meg. I det siste har jeg klart velge riktig venner, de som ser meg for den jeg er, at jeg er den litt rare jenta, men de som ser forbi alle lagene, ser at jeg er mer enn det. Samtidig som; it has been broken before, and I'm not fragile, but you should handle me with care. Jeg har lukket altfor mange drer, og det skal mye til for at jeg pner dra igjen, hvis jeg har hatt behov for lukke den. Det er baksiden. 

I dag vil jeg dele denne sangen; Snow Patrol- Chasing cars

https://www.youtube.com/watch?v=GemKqzILV4w

Livet er for kort

Det er hst igjen. Bladene begynner allerede bli gule. Enda en sommer er forbi. Enda en epoke i livet er over. 

Jeg er alltid litt deppa nr sommeren er over. Sommer for meg betyr frihet. Gjre hva vi vil uten mtte rekke noe. Denne sommeren fikk vi virkelig smaken av det gode liv. To uker p Mallorca. En y med kontraster. Landsbyliv, fjelliv, strandliv og storby. 

En av mine favorittsteder er Deia. En liten perle av en fjellandsby hvor det likevel er gangavstand til havet. Byen tiltrekker seg kunstnere og skribenter. Kanskje fordi det er s stille her. Det kommer turister dit, men ikke p langt nr s mange som i for eksempel Valldemossa, som ligger noen kilometer unna. 

Vi bodde i en liten leilighet p toppen av bakken. Utsikten var slende vakker. Jeg kunne sitte p den lille franske balkongen hele dagen bare nyte synet av den vakre byen under oss med fjellene som ruvet i bakgrunnen. Fra balkongen s man alt. Turistene som gikk seg vill i de smale gatene, de gamle damene som sladret over gjerdet og sikkert uffet seg over alle turistene som gikk feil i deres blindgate. Kattene som slvet i skyggen. 

Hver morgen gikk vi ned til det lokale supermarkedet for kjpe ferske bakvarer og frukt. Det hendte til og med at ungene fikk dagens frste is. Det var jo allerede 25 grader i skyggen. Utover dagen kunne vi ta et bad i bassenget, drikke et glass ferskpresset appelsinjuice under en parasoll i skyggen eller rusle en tur for plukke ste modne nesten svarte bjrnebr. Kjpe enda en is. Spise pizza eller tapas til lunsj. Vanskelig velge. Mulighetene var mange. Det var de eneste valgene vi trengte ta. Vi skulle ingen steder. Vi hadde all tid i hele verden. Is fr middag? Tja, hvorfor ikke? Det er ferie. Det varer ikke evig, selv om jeg skulle nske det. 

Kanskje vi skulle kjpe den lille leiligheten, eller hele bygningen. Vi kunne drive hotell eller opprette en liten kafe p lokale nede i svingen der det str "Se vende" (til salgs) p utenfor de mrke vinduene. Ungene kan g p den lokale skolen og lre seg spansk. Og jeg kan g i Robert Graves sine fotspor; skrive min kommende bestselger. Mannen min spr hvor vi skal f pengene fra. Tja, vi kan gro et pengetre eller stjele alle pengene fra Monopol, og er ikke det nok, s kjper vi et spill til. 

Fantasien om et spansk liv i Deia stopper opp. Vi vet begge at det ikke kommer til skje. N som jeg skriver dette, er jo dette livet, denne ferien lagt bak oss allerede. Hverdagen har startet. Rutinene. Tidsklemma. A4 livet. 

Jeg tror det blir en fin hst. Jeg str p bar bakke. Skal begynne p noe nytt. Studere. Jeg tror det blir bra. Likevel kjenner jeg p frykten. Jeg vet ikke hvor jeg ender opp hen. Har s mange drmmer. Og ting jeg vil gjre. Jeg leste nettopp en artikkel som handlet om leve. Det stod svart p hvitt YOLO. Egentlig er jeg litt for gammel til bruke dette uttrykket. Jeg mtte google ordet frste gang jeg hrte det. Men YOLO ( you only live once) har festet seg p hjernen min. Jeg er nesten litt redd for kaste bort livet mitt p meningslse ting. 

Jeg har lyst til leve. Gjre det jeg vil. Flge drmmer. Ja, jeg vet at det er helt urealistisk tenke p den mten. For det er snn barn tenker. Det er ikke snn det funker nr man blir voksen. Da har man ansvar. Plikter og rutiner. Man m tjene penger. Ha noe leve av. Jeg bare fler av og til at jeg gr glipp av noe. Livet seiler forbi fordi jeg er redd eller ikke fr det til. 

Tiden stopper ikke opp for det, hsten tar slutt og gr over til vinter og en ny sommer vil komme. Og snn gr n rene og kanskje jeg bare skal vre heldig for at jeg blir eldre for hvert r som gr og at jeg er frisk. Har friske barn og en fin familie. Jeg er bare redd for at jeg plutselig vkner opp en dag, ser tilbake p livet og ikke har oppndd det jeg har nsket. At det er for seint gjre det. Livet varer tross alt ikke evig. 

~

Hva gjr du for f mest ut av livet? 

 

Bare en sau



Vi er en gjeng sauer. Vi tror kanskje vi skiller oss ut, men sannheten er at de aller fleste av oss er sauer. Vi gr i flokk og liker oss best i flokk.

Jeg er sau jeg ogs, fordi jeg ikke skiller meg ut, og er bare en av mange sauer. Det er klart jeg har min egen personlighet og det er bare en av meg som jeg prver vre p best mulig mte. Likevel gjr jeg ingenting som skiller meg nevneverdig ut fra resten av flokken. 

For i det store og det hele er jeg bare en av mange. For ta noen eksempler; Jeg har handlet i en butikk eller vrt p en restaurant hvor de som jobber der er ekstra hyggelig mot meg, men nr jeg er ferdig, s hrer jeg dem si akkurat det samme til nestemann. Det er da man skjnner at man bare er en kunde, en av mange, et nummer i kundeken. En som bidrar til penger i kassa. 

Eller da jeg slettet brukeren p Instagram hvor jeg daglig hadde samtaler med enkelte, men som ikke ville flge meg da jeg opprettet ny bruker. Jeg er bare er en av mange. Du er ikke spesiell i andres yne, for ingen vet hvem du er. De bare liker bildene dine og sier det samme til alle. Jeg er bare en sau. En som ikke blir husket eller savnet nr jeg ikke er tilstede lenger. Det er ikke snn at jeg har s hye forventninger, men at folk i det minste vet hvem de prater med. At folk kjenner deg igjen i en annen setting, at det ringer en bjelle nr du sier hvem du er og at dere pratet sammen p Insta eller et annet sted p sosiale medier. Folk sier som regel at de prater med s mange, at de ikke kan huske alle... Jeg vet, det er snn internett er bygget opp, ha overfladiske sosiale relasjoner, s don' t hate the player, hate the game. Ta det for det det er.

Kanskje flelsen av vre sau kommer sterkere fram nr jeg er p ferie. For p ferie er jeg fri. Det er da jeg legger merke til kontrastene i livet mitt. Jeg er en sau. En som flger flokken. Jeg gjr de tingene som er forventet av meg. N har jeg riktignok sagt opp min faste jobb, og har kanskje blitt til det svarte fret, men jeg er fortsatt bare en sau. Jeg har hus, bil, familieliv, drar p sydenferie en gang i ret og flger samfunnets normer for hva som er et bra liv.

Det er jo ikke et drlig liv. Jeg har det bra, men jeg vil vre litt mindre sau. Jeg vil skille meg ut i mengden. Ikke bare vre et nummer av en befolkning p fem millioner. Jeg vil bli husket for hun som tok sine egne veier, en som lever fritt, men for leve snn kreves mot og dyktighet. Jeg vet ikke om jeg har det inne i meg. En som trr st i mot strmmen nr det stormer og utholdenheten til aldri gi opp. For selv om jeg er en sau fler jeg meg ikke alltid som en sau. For meg betyr folk noe, selv overfladiske relasjoner, og det er kanskje derfor jeg gang p gang mister tiltro til menneskeheten. Fordi jeg tror jeg betyr noe i andres yne, men s er jeg bare en sau. Jeg kan ikke klandre andre, jeg m bare lre meg spille spillet. 

Og jeg er ikke alltid like hardhudet til ikke bry meg om hva folk mener. For med engang man prver vre litt mindre sau, slr janteloven inn og man skal i hvert fall ikke tro at man kan noe eller at man noensinne kommer til klare det. Da jeg fortalte folk at jeg hadde tenkt til slutte jobben, for videreutdanne meg, s har de fleste stttet meg, men har ogs mtt motstand og folk som ikke tror p meg og tenker at det jeg har valgt ikke er bra nok. For man kan jo ikke g rundt vre et barn med for store drmmer for alltid. Det som stod verst p lista har jeg lagt fra meg p grunn av frykt for mislykkes. Jeg fikk hre at det ville jeg aldri klare. Og tenkte kanskje de har rett. N som jeg har valgt noe annet angrer jeg ikke for valget mitt, for tenker at det ogs er rett for meg. Valget jeg ikke tok passer ikke inn saueflokken. S kanskje jeg bare er en sau, en som ikke trr eller er villig til g utenfor gjerdet siden jeg lot meg p pvirke.

Det er jo ikke noe galt i vre sau heller, de fleste av oss er det. Vi er mennesker. Flokkdyr. Og sauer er trossalt lreite dyr. S kanskje jeg m innfinne meg i at jeg bare er en sau. 

Tiden fr vise om jeg kan bli litt mindre sau i framtiden, men n er jeg ikke helt der.

Hva med dere andre? Er dere sauer, eller tr dere g utenfor den komfortable saueflokken?

 

Aldri bra nok!

"Du er god nok som du er", "du er unik", "one of a kind" prver jeg si til meg selv hele tiden. Ja, jeg er det, men hva hjelper vel det, nr man faen ikke er bra nok?! Nr jeg sitter der alene p havets bunn og hevder min rett p vre unik, den eneste ene. Og ingen ser ut til bry seg eller like meg for den jeg er. 

Jeg har begynt godta at jeg aldri vil vre festens midtpunkt. Det har heller aldri vrt et ml i seg selv, men vre den personen som kommer inn i et rom og alle legger merke til. Ikke fordi jeg er den vakreste, men fordi jeg lyser naturlig selvsikkerhet. Det er den personen jeg ofte skulle likt vre, i hvert fall litt mer av. Men realiteten er en helt annen.

Jeg vet ikke hva jeg gjr galt. Jeg prver vre meg hele tiden, men det ender av og til opp med at folk ikke liker meg, og jeg kan kaste bort mye energi p skjnne hvorfor. Hva galt har jeg sagt? Hva galt har jeg gjort? Hva er galt med meg? For jeg kan vre klnete med ord, jeg kan se streng ut, jeg kan si de gale tingene. Ja jeg er keitete og litt sosialt awkvard. Men det er ikke den personen jeg vil vre. 

Jeg streber etter bli likt. Jeg streber etter vre den personen folk liker. Ikke hun som alltid blir oversett eller ditchet fordi jeg har en kulere venninne. Jeg er vant til vre i skyggen. Hun som aldri sier noe, men selv nr jeg prver s blir jeg aldri bra nok. Jeg kunne vrt snillere, morsommere eller kulere. Men jeg strekker ikke til. Jeg er ikke den personen jeg vil vre. 

Jeg er den beste- meg jeg kan vre, men nr det ikke er bra nok, hvordan blir jeg enda bedre, strekker meg enda lengre. Jeg vet jo godt at dette ikke handler om andre, selv om jeg kan bli misunnelig p andre som bare blir naturlig likt, fordi de bare har de sosiale kodene anlagt. Det handler om meg hvordan jeg ser p meg selv. like seg selv s mye at det er bra nok. For ingen kan bli likt av alle. Og det vil alltid vre noen som er bedre enn meg. Hvorfor er det s vanskelig for meg. Hvorfor streber jeg etter noe jeg ikke fr til. 

Jeg m bare godta at jeg aldri blir den personen som alle liker og husker fra sosiale sammenhenger. De som alltid blir sett p som solstrler og sjarmbomber, mens jeg blir husket som den litt strenge og alvorlige personen hvis jeg blir husket i det hele tatt. 

Jeg vet jo at folk jeg kjenner ikke ser p meg p den mten, og folk vil si at jeg m skjerpe meg nr jeg penbart skriver tull. Men har ikke dere nsket vre en person dere ikke er?  

Hvordan endrer man seg nr man har vrt den samme hele livet. For folk endrer seg som regel ikke. De er de samme. Hva skal man i s fall endre p for bli enda litt bedre p de tingene man streber etter, komme litt og litt ut av skyggen for hver gang. Jeg har dessverre ikke alle svarene. 

Jeg skriver ikke dette eller andre innlegg for ske bekreftelse p at jeg er god nok. For jeg er god nok stort sett, men kanskje andre vil kjenne seg igjen i mine tanker om man er bra nok og vite at man ikke er alene.

For jeg har slitt med disse tankene alltid, og trodd at jeg har vrt den eneste det er vanskelig for. For det virker s lett for alle andre, de bare snakker og blir likt med en gang, mens jeg m kjempe og jobbe hardt hele tiden, og kanskje jeg prver litt for hardt av og til, siden jeg av og til ender opp med det motsatte av hva jeg vil, at folk rett og slett ikke liker meg, fordi personligheten min er som den er. Derfor jobber jeg hardt for tenke at det ikke er meg det er noe galt med og at det er bra nok, selv om flelsene det gir sier meg noe annet. 

 

Fjortis over hele linja




P utsiden ser jeg tilsynelatende normal ut, jeg er voksen og oppfrer meg vel ganske voksent ogs. Men p innsiden fler jeg meg ofte som et barn. Som en fjortis, som aldri har blitt helt voksen. Det er ikke snn at jeg gjerne har lyst til bli 14 r igjen, for den tiden var jvlig p mange mter. Det er akkurat som om hjernen min sluttet vokse da jeg var 14 r. Jeg har heller ikke lyst til vre s voksen hele tida heller. Alle rundt meg er s voksne. De snakker s voksent om hytta ved sjen, ungene og maling av huset osv. Alt er s alvorlig hele tida. Noen ganger m det jo bare vre snn, for vi har jo et ansvar som voksne. Men jeg syns av og til snn "voksenprat" er s grr. Halvparten av gangene skjnner jeg ikke hva folk snakker om. For jeg har jo ikke peiling p hvilken beis som passer til hvilken tresort bla bla bla. Jeg burde vre der. Jeg burde ha noe bidra med nr det snakkes om beis. Jeg er jo faen meg mamma. Jeg har unger. Har hus. Og jeg er snart 40. Det er jo definisjonen p voksen. 

I hvert fall hvis jeg spr mine barn. De tror jeg er fdt i steinalderen og snart er p vei inn i pensjonistalderen. Det gror snart mose p meg. Jeg br derfor ta p meg nonnedrakta og te meg som den voksne ansvarlige dama jeg burde vre. For jeg er jo ingen ungfole lenger. Og man vet jo hva unge folk sier om gamle folk som later som de er yngre. Det er jo ikke snn at jeg prver holde igjen heller, jeg fr ikke panikk av rynker eller gr hr som jeg prver overse. 

Men jeg har bare ikke blitt ordentlig voksen enn. Kanskje det er fordi jeg fortsatt ikke drikker kaffe, eller te for den saks skyld. Jeg liker tulle og sladre om liksom-problemer. Jeg vet at folk himler med ynene, hvorfor m dere prate om snne barnslige greier. Jo, fordi det er gy! Det er kjedelig snakke om beis. Ja, jeg ser p SKAM. Jeg ser ogs p "Helt perfekt" og digger den kleine humoren. Jada, det er bare fjortiser som ser p det tullet der. Jeg er kanskje litt fjortis da. Og innrmmer det. Jeg passer ikke inn i voksenverden. Har ikke noe bidra med nr det kommer til beis. Det var jo det siste som skulle mangle, jeg er jo firkant i en ellers rund verden, og s passer jeg ikke inn i voksenverden heller. 

Ingen kan se det p meg, det er mitt handicap for sette det p spissen. Jeg er jo litt sjenert til tider. Folk undervurderer meg. Jeg kan tulle og fjase, men folk tror jeg mener alt bokstavelig talt likevel. Folk forventer det ikke. Og noen ganger kan jeg sikkert g litt langt ogs, uten at folk skjnner at jeg tuller. Derfor legger jeg ogs ofte bnn p meg. For folk skjnner ikke den drlige humoren. Det er ikke alltid den passer inn heller i den voksne alvorlige verden der alt handler om beis. Siden jeg ogs ser sur ut (ref. siste blogginnlegg) s er det ikke alle som fr ta del av min eksklusive barnslige humor heller, jeg er ikke for alle. For jeg er ikke snn som buser ut med ting til fremmede. For jeg er jo fortsatt litt shy, pluss at jeg blir flau av alle mulige slags ting. 

Da jeg var yngre var jeg en vandrende rd tomat. Jeg syns alt var flaut. Samtidig som jeg var en stille unge, som ikke gjorde s mye ut av meg. Jeg sa sjelden et eneste ord i sosiale sammenhenger, likevel klarte jeg stadig tiltrekke meg oppmerksomhet. Jeg var hun som alltid dumma meg ut. Jeg kunne skrevet bok om alle mine flauser og tabber. Jeg var hun som snublet langflat p gulvet i fullsatt eksamensrom, falt av sykkelen i vannet p klassetur, brakk staven p skitur, tryna p vei inn i T-banen osv og snn kan jeg fortsette i det uendelige. Lista er lang. 

Jeg trodde at dette med flauhet skulle g over med ra. For det er normalt bli flau av alt nr man er 14. Men, jeg blir fortsatt flau. Derfor gjr jeg fortsatt ting for unng en rekke situasjoner. 

Jeg unngr for eksempel menn. Nr jeg handler i en butikk og det er to kasser, og i den ene kassen sitter en gammel dame, mens i den andre sitter det en mann, s unngr jeg fyren, selv om det er lengre k i kassen til dama. Og hvis fyren sitter alene s kan jeg godt finne p g en ekstra runde for vente p at damen blir ledig. Hvis jeg skal inn i en butikk og ser at en fyr str der alene, s kan jeg unng hele butikken. I de tilfellene jeg har trodd at kysten har vrt klar, og jeg har blitt overrumplet av en mann, s har jeg forlatt butikken like raskt som jeg tok stegene inn i butikken. 

Ja, det er tullete, og jeg blir til og med flau over det nr jeg skriver om det n. Jeg har blitt litt bedre med ra. Og jeg husker jeg snakket om det med en venninne engang, og hun hadde det likedan, s kanskje det er en jentegreie. Eller kanskje hun ogs rett og slett var litt fjortis.

Jeg er ogs redd for at folk skal tro at jeg flrter. For det har skjedd noen ganger hvis jeg er ekstra hyggelig eller tuller, s tror folk at jeg flrter. Jeg gr jo ikke rundt og tror at jeg er morsom, for jeg er jo egentlig ganske dll. Og jeg har kommet i noen situasjoner der folk sier at jeg flrter, og jeg bare tenker H? Det der er jo ikke flrting. Jeg er jo ingen flrter, Jeg aner ikke hvordan man flrter engang. Som fjortiser sjelden gjr. Ja, jeg er vel litt naiv. Men jeg har skjnt det, og prver vre seris og voksen. De fleste ser nok ogs p meg som akkurat det. Men av og til slr fasaden sprekker. 

Det hres kanskje ikke ut som et problem for mange. Det er jo bare bra vre litt fjortis. Ja, kanskje, men ikke nr alle rundt deg er s voksne og ser p deg som et barn fordi man ikke skjnner hva greia er med beis. Eller at man bare skal diskutere hva som hele tiden er moralsk riktig gjre til enhver tid. Man skal ikke gjre snn eller vre p den mten osv. Aller helst vil man jo passe inn, jeg streber jo av og til vre voksen, ansvarlig og tenke serist, men jeg klarer det rett og slett ikke alltid. For jeg er og blir en fjortis i huet. En del i hjernen min som ikke er fullt utviklet. 

Det er snn jeg er. Derfor er jeg er nok bare ndt til leve med at fjortisen i meg lever i beste velgende og at jeg aldri kommer helt til bli kvitt den. Det er en del av meg. Jeg kommer alltid til vre like flau nr noe skjer, men heldigvis ser jeg ikke p det som verdens undergang lenger, og kan le litt mer av meg selv n enn for tjue r siden. Det er i hvert fall bra bare det, s det betyr kanskje at verden gr litt framover likevel... 

 




#fjortis #evigung #voksen #voksenlivet 

 

Hvorfor er du s sur a?



 

"Ikke se s sur ut da", har jeg ftt hre en god del ganger fra jeg var liten av. Den verste kommentaren husker jeg var fra en litt eldre dame; "hadde jeg vrt barn, s hadde jeg vrt livredd for deg", sa hun. Jeg skjnte ikke hva de mente, eller jeg skjnte jo at det ikke akkurat var ment som komplimenter, men jeg skjnte ikke hvorfor folk syns jeg var s sur, for jeg var sjelden sur. 

Jeg husker jeg hadde en venn en gang. La oss kalle henne for Anne. Hun var for meg et forbilde. Hun var pen, sosial, blid, sa alltid de riktig tingene, var morsom og hun var alt jeg skulle nske jeg var. Jeg skjnte aldri hvorfor hun ville vre min venn, siden jeg alltid var s sur. Det jeg etter hvert fikk hre var at jeg burde bli som henne. For hun var s blid, st og s lett ha med gjre. I motsetning til sure- meg. Jeg var jo alt annet enn henne, s jeg kunne jo aldri bli som henne. 

Da jeg ble eldre, skjnte jeg hva folk mente med at jeg s sur ut. For jeg var stille og usynlig. Jeg var ikke komfortabel med si noe hyt foran andre. S jeg har sittet gjennom en god del sosiale sammenkomster hvor jeg har sittet uten si et eneste ord. Ingen har spurt meg om noe heller. Folk vil ikke huske at jeg var til stede en gang. Jeg har hrt folk si at det ikke er verdt si noe til meg, for jeg er jo s sur likevel. Jeg har ikke vrt den enkleste personen prate med, for de som har prvd har ofte mtte dra ordene ut av meg. De fleste har ikke giddet  prve. 

Folk har gtt omveier eller reist seg opp fra bordet hvis det bare har vrt jeg som sitter igjen, for unng pinlig stillhet. Jeg hrer hva folk sier om folk som er introverte; de liker seg best i et hjrne, med nesa langt nedi en bok i hp at ingen andre ser deg. Jeg har aldri kjent meg igjen i denne beskrivelsen. For jeg har alltid vrt sosial. Jeg liker vre med andre, jeg har bare ikke visst helt hvordan. Jeg har hatt en sperre. En mur. 

Jeg har derfor skjnt at jeg m endre meg for prve passe inn. Det er snn verden er. Brutal ja, men likevel s virkelig. Det gr ikke an vre sjenert i en ultra utadvent verden. Man kommer ingen veier med vre sjenert og innadvendt. For ingen vil omgs folk som ikke sier noe eller som ser sure ut. Verden er laget for blide, sjarmerende mennesker som trkker seg gjennom jungelen med spisse albuer og et skjevt smil. Jeg har gtt glipp av muligheter. Folk tror de kan si hva de vil til meg, fordi de tror jeg er svak eller evneveik. Jeg har mistet venner oppover rene til fordel for kulere og mer populre folk. For ingen liker sitte igjen med Svarte Petter. S derfor har jeg kanskje blitt litt "sur". En selvoppfyllende profeti. Jeg skyver kanskje folk bort fra meg, enn risikere miste enda en venn. S derfor har jeg aldri hatt mange venner, men de jeg har hatt og som fortsatt er der etter mange r, betyr all verden for meg. 

Det er ikke fr de senere rene jeg har klart f til en bevegelse i meg. Fr det var jeg ikke klar. Jeg visste ikke hvordan. Det gr ikke an endre seg bare fordi verden krever det. Det m skje innenfra. Det er vanskeligere enn folk tror. Jeg kan ikke bare vkne opp en dag og bestemme meg for at jeg skal erobre verden med spy ut masse ord. Jeg er i endring, og til det bedre. 

Jeg har blitt eldre og tryggere. Jeg har blitt mer pen, og ftt et strre nettverk, men likevel er jeg fortsatt meg. Jeg er den litt rare jenta som ikke alltid passer inn. Jeg vil aldri bli den kule. Eller den populre. Eller den flinkeste. Folk kan fortsatt unng meg, fordi jeg ser sur ut. Og det har blitt min byrde som jeg brer med meg hver eneste dag. For lykkes m man sjarmere seg inn i hjertene til folk, og jeg vet ikke om jeg har det inni meg. Men jeg jobber med det. godta meg for meg. 

Jeg skriver ikke dette innlegget for f sympati eller at folk skal synes synd p meg. Men kanskje for f folk til reflektere over at se sur ut, betyr ikke ndvendigvis at man er sur. Kanskje det er en sjel som skriker etter bli sett. En som gjerne vil prve. Hvis det er noen p kontoret eller p skolen som murer seg alene, som kanskje ser litt sur ut, s kan det vre en grunn til det. Kanskje det bare krever en liten prat. Et lite smil, for bli sett. Som vil utgjre en forskjell for den personen. Jeg vet selv hvor vanskelig det kan vre n ut en hnd til noen som ikke gir deg noe. En som ikke sier noe. Jeg har mtt meg selv i dra. For det er vanskelig holde en samtale i gang med noen som kanskje bare sier ja og nei. Men likevel hvis man gjr det, s kan det hende at du er den eneste den personen har hatt en samtale med hele den dagen. Jeg husker i hvert fall godt enkeltpersoner som har sett meg p mitt mest usynlige. De har bidratt til gjre hverdagen litt lysere og gjort meg litt mindre sur for hver gang. Og det er snn jeg har, sakte, men sikkert blomstret litt etter litt. 

Vi er bare mennesker. Vi er ikke perfekte. Vi velger de enkleste lsningene. Fordi vi kan. For ingen liker motstand. Men av og til de strste motstander kan gi de beste gevinster. 



 

#usynlig #introvert #sjenert #vennskap

Hvor lykkelige skal vi bli?



 

Norge er verdens lykkeligste land i flge en rapport fra tidligere i r. Hvordan str det egentlig til hos oss vanlige folk? Jeg kan ikke huske bli spurt om hvor lykkelig jeg er i den rapporten. S hvor lykkelig er jeg? Og alle andre? Ut i fra sosiale medier som Facebook og Instagram tenker jeg at bilde stemmer godt overens med rapporten. Vi legger ut bilder og statuser som aldri fr. Av de ste barna vre, av vennegjengen, kjresten, naturen, vakre solnedganger osv. Vi kommenterer og liker hos venner, familie og bekjente som aldri fr. Vi sender ut sm ste hjerter og emojis til bde folk vi kjenner og ikke kjenner s godt. For vi har stort sett alle menneskene vi har mtt de siste tjue rene p Facebook og alle er der; foreldre, besteforeldre, barna vre, venner, kolleger, folk fra fortiden osv. Det er som en stor reunion som flommer over av lykke. Det kan virke som om alle er like glade i hverandre igjen. 

Men er det snn det har blitt? Stemmer bilde overens med virkeligheten? For hva skjuler seg egentlig bak de sm fine profilbildene vre? Er vi s lykkelige som vi framstr p Facebook? Er vi alle blitt s glade i hverandre igjen? For ta meg selv frst, jeg har et greit liv. Jeg har mann, barn, hus, hageflekk, vi har bil, hekk og til og med hvitt stakittgjerde. Vi reiser p minst en utenlandsferie hvert r. Jeg har fulgt "oppskriften" til et lykkelig liv til punkt og prikke. For det er det den "norske" normen handler om; leve A4- livet til det fulleste.

Jeg har gjort et avvik den siste tiden, jeg sa opp min faste jobb. Folk er sjokkerte. Jeg er ikke ung og lovende lenger, jeg br ha en fast jobb. S jeg tenker hvor lykkelig er jeg uten den faste jobben? Tja, jeg tenker etter; hvor lykkelig er jeg, og nr jeg begynner tenke grundig etter hvor lykkelig jeg er, s blir jeg usikker, for hvordan fles egentlig lykke ut? Er det noe som kan mles? Jeg har det stort sett bra, men frykten for mislykkes ruver stadig i bakhodet. Jeg har tunge dager. Dager jeg ikke fr utrettet de strste tingene. Dette deler jeg ikke p Facebook. Men likevel kan jeg poste et hyggelig bilde for opprettholde fasaden. Jeg har det faen meg bra! Det er ingen hemmelighet at man liker f gode rause kommentarer og likerklikk, for ellers hadde man jo ikke hatt behov for poste noe. Jeg har erfart at noen er veldig ivrige til kommentere det jeg legger ut, men s har jeg mtt dem p gata, og de gidder s vidt si hei. S det blir ofte bare tomme ord. Som ikke betyr noe. Facebook er jo litt snn; Don't hate the players, hate the game. Men likevel. 

Jeg vet jo at det er snn Facebook fungerer, man legger ut solskinnsbilder hvor sola alltid skinner. Men nr man drukner i snne bilder, kan det f enhver til fle seg mislykket for ikke kjenne seg igjen i noen av bildene eller vre i nrheten av ha oppndd hva "alle" andre har. For de fleste vil vre som alle andre, ha alt det alle andre har. Nr man leser om det overalt at "livet" er ha A-4 pakka, og man ikke har det, s er det ikke vanskelig skjnne at folk fler seg utenfor samfunnet. Hvor lykkelig er man da? Jo man skal si at man er jvla lykkelig, for det er det alle de andre er. Men det er bare en fasade. Jeg ser det rundt meg hele tiden, leser om folk i avisene, det er bare gjre ett google-sk; og det svmmer over av folk som sliter i det daglige. Folk som blir usynlige i en verden hvor alt og alle skal vre s vellykkede og lykkelige.

Er det en snn verden vi nsker ha, vi flger personer vi knapt kjenner og vet hva de spiser til middag, men vi aner ikke hvordan naboen ser ut? Jeg kan skjnne det, jeg er snn selv. Tiden strekker ikke til. Og vi liker omgs mennesker vi kan kjenne oss igjen i og som vi har noe til felles med. Vi har ellers mer enn nok med oss selv, at vi ikke legger merke til folk som sliter rundt oss.

Men jeg tror vi vil f det bedre med oss selv hvis vi slutter sammenlikne oss med andre og tenke p hva samfunnet hele tiden forventer av oss. For de fleste av oss, bak fasaden er ikke vandrende lykkepiller som er hye p livet til enhver tid. De fleste sliter med noe. Jeg fler sterkt p at jeg ikke har blitt noe i en alder av snart 40 r. Jeg har flyktige drmmer. Jeg har ikke 1000 venner p Facebook. Jeg baker ikke kologiske brd fra bunnen av. Av og til fles det som om jeg er den eneste i hele verden som ikke har noe av det. Det er ensomt st utenfor og ikke passe inn. Derfor er det lett la seg rive med, poste bilder og late som. Det fungerer kanskje en stund, men blir man lykkeligere av den grunn? Og hvor lykkelig skal man egentlig bli? 

Det er sikkert noen som tenker at jeg lever "the perfect life" fordi jeg lever A4- livet som er summa summarum av den norske normen, og hvis det er kriteriene, da er det ikke rart at jeg og vi er lykkeligst i verden. Men hva med alle de som faller utenfor? Er de mislykka sett gjennom den norske normen? Og hva kan vi gjre for bli enda lykkeligere, for vi er jo det lykkeligste folkeslaget i verden i flge rapporten. Da er det ingen vei utenom, eller hva?

 

 

Ikke tro at du er Gud



Jeg er ingenting! Det er det folk vil hre! N sier jeg det selv; jeg er ingenting! (Dette er ikke et innlegg hvor jeg skal be om bekreftelse p at jeg er noe) Min venn "Jante" sitter p skulderen min og sier hele tiden "Ikke tro at du er noe." Han har sitter der i snart 38 r og hrer man det mange nok ganger, tror man til slutt p det. Og det er litt snn i Norge, generelt, at man skal ligge lavt i terrenget og ikke skal stikke seg fram.

Jeg mter meg selv i dra. I helgen gikk jeg inn p bloggen til en av de store bloggerne. Det var vinklingen som gjorde at jeg klikket meg inn, men nok en gang ble jeg skuffet. I mine yne er denne bloggeren ganske uinteressant. Men jeg kommer ikke unna at denne bloggeren flges av tusenvis av folk. Jeg tenkte; hva er det egentlig som er s bra med denne dama? Hun har ingenting komme med, men likevel er det s mange som flger henne. Hva har hun gjort for oppn denne suksessen, og det er i hvert fall ikke fortjent, tenkte jeg i mitt stille sinn. Jeg ser at kommentarfeltet hennes er fylt opp av folk som digger henne. Ingen negative kommentarer. Hmmm, hva kan det komme av? Er det ingen som tr si det til henne? For dama m jo opplyses om at hun er helt p jordet, for det er det eneste hun kan lre av. 

Men s tenker jeg tilbake p en tid, jeg var flittig aktiv p et diskusjonsforum. Det er sikkert noen som husker forumet "kvinnesaker" p VG diskusjonsforum for mange herrens r siden. Der kunne debattene g ganske hett for seg mellom kvinnehatende menn og feminister. Jeg husker enn det var noen som sa noe ekstremt stygt til meg, at jeg satt hele kvelden og grein. Det er ikke tull engang. S jeg sluttet med henge der. Jeg var ikke sterk nok til takle det. 

Da jeg startet blogge, har jeg gtt gjennom grundig hva slags blogg jeg nsker skape. Jeg har tenkt at jeg vil unng kontroversielle temaer hvor folk har sterke meninger som politikk, religion og andre betente temaer. Det er ikke det at jeg ikke tler at folk er uenige med meg eller at folk syns jeg er p brtur med mine meninger. Det er helt greit. For alle liker forskjellige ting, og vi er skrudd sammen forskjellige alle mann. Jeg orker ikke de negative kommentarene som bare skal bekrefte at Jante lever i beste velgende i de fleste, og inkludert meg selv. For som sagt litt over her; jeg har mtt meg selv i dra mange ganger.

Hvorfor skal jeg fortelle denne bloggeren at hun er p brtur? Hva fr jeg igjen for det? Ikke noe annet, at jeg har kastet bort masse energi p tenke negativt om andre som prver f til ting og som faktisk har klart det. So what, om jeg er uenig med henne. So what, om hun bare fr positive tilbakemeldinger. Hun fr nok de negative ogs, hun har selv uttalt at hun fr masse dritt. Jeg er sikker p at mange, inkludert meg selv prver f til noe, men at det verken er perfekt eller at man tror man er Gud. Man skjnner at hele verden ikke digger deg. S hvorfor har verden et behov for trykke dama tilbake i skapet igjen fordi hun har skapt noe? Det sies at nr man er en offentlig person skal man tle all dritten som hrer med. 

Jeg spr? Hvorfor det? For ordne opp si at de ikke er Gud? Jeg er ganske sikker p hvis jeg hadde skrevet i kommentarfeltet hennes at "hun er ekstremt drlig og at hun ikke m tro at hun er noe", s skal jeg banne p at et helt hylekor hadde slengt seg p og vrt enige. Hun fr nok de kommentarene ogs, men hun moderer det nok vekk, for hvorfor skal hun ha masse usaklig dritt p siden sin? Jeg hadde kanskje oppndd at folk er enige med meg, men hva ellers hadde jeg ftt ut av det? Hadde jeg flt meg bra fordi folk er enige med meg? Hadde det gjort meg til et bedre menneske? Og hvis jeg da retter speilet p meg selv; hva har jeg oppndd i forhold til denne dama? Ikke en dritt. Ingen vet hvem jeg er. Hun tjener gode penger ja, og uansett om jeg liker det eller ikke, s har hun vrt smart. Hun har gjort noe som griper tak i folk. Og derfor fortjener hun nok de positive tilbakemeldingene hun ogs fr. 

Nr man mter en person p gata eller hvor som helst for frste gang, s er det ikke det frste man sier; for noen stygge klr du har p deg. Hvorfor er det da greit gjre det nr man kan gjemme seg bak sitt perfekte lille profilbilde i sosiale medier? Noen har falske profiler til og med, med eneste ml om hetse andre.

Min store lidenskap er blant annet  se filmer, og av og til kan en filmplakat vre avgjrende om jeg har lyst til sjekke ut filmen nrmere. Ofte er plakaten full av terningkast eller positiv omtale. Har noen sett en filmplakat med terningkast 1 eller "denne filmen er ekstremt drlig, styr unna!". Hvorfor skulle det gjre det? Noen har faktisk skapt denne filmen og er stolte av den, hvorfor skal de ikke da f lov til fremheve de positive omtalene de har ftt? For folk liker forskjellige ting. Jeg har sett filmer med terningkast seks, som jeg syns har fortjent en ener og omvendt, men hvorfor skal jeg bry meg om fortelle hele verden at resten av verden tar feil? What's in it for me? Skal jeg se p meg selv som stor fordi jeg "ordner opp"? Jeg blir ikke et bedre menneske av det, og tok selv en tidlig avgjrelse om moderere mitt eget kommentarfelt. Jeg er liten og ingen i en stor verden, men av og til da jeg hadde en helt anonym blogg, dukket det opp kommentarer som bare var ment for sre. Den dritten styrte jeg unna. Og kanskje mlet var lre meg noe, det var hvert fall det de sa til seg selv, for overbevise seg selv om at det ikke bare var for fortelle meg at jeg er kjip.

Uten at jeg trenger rope det hyt; jeg vet at jeg ikke er perfekt, jeg er ikke dum og tror jeg er verdensmester selv om jeg ikke bruker masse energi p rakke meg selv ned. Det har jeg gjort lenge nok, det har Jante srget for; han som fortsatt str p skulderen min og sier "at jeg ikke er bra nok". Ja, jeg kan bli bedre. Jeg lrer noe nytt hver eneste dag. Og ser p det som en stigende kurve. Jeg har faktisk ikke tenkt til gi meg fr jeg nr mine ml. Det kan skje i morgen eller om ti r, eller kanskje aldri, men da har jeg i hvert fall prvd.

Det er noe riv ruskende galt at det sies at man m vre sterk nok til takle det, for hvis ikke, s gir man seg. Er det virkelig mlet til folk teste hvor sterk man er, er det virkelig kampen om vinn eller forsvinn?!

Jeg har vrt der fr, men vil vre et bedre menneske. Jeg hyller disse bloggerne og andre som tr by p seg selv og som driter i Jante. Vi trenger flere av dem. De som tr. De som stikker seg fram til tross for at de ikke er perfekte eller likt av alle. Jeg skal bruke tiden min framover hylle i det jeg liker, og drite i resten, for folk fr nok sin gevinst uavhengig av meg. Hurra og takk for meg for denne gang!



 

#Jantelov #netthets #bloggere 

 

Jeg er vakker



 
 
Jeg er vakker. Det tok meg mange r for innse at jeg er vakker. Mange tolker vakkerhet basert p utseende, vakkerheten jeg snakker om kommer fra innsiden. Jeg er vakker fordi jeg er unik p min mte. Det er bare en av meg. Ingen andre kan vre meg p en bedre mte enn meg selv. 
Jeg har vrt gjennom mye i livet, p godt og vondt. Jeg ser p hver eneste erfaring som en berikelse av livet og en del av meg som person, noe som gjr meg enda vakrere.

Det har ikke kommet gratis, veien dit har vrt lang. Det har til tider vrt tft. Nr man er ung tror man at vakkerheten kommer fra utsiden. Det er ikke lett vre 14 r og mrk, i en verden hvor jenter med blondt hr og bl yne er idealkvinnen, og det var de guttene falt for. Snn er det vel for alle fjortenringer, alltid usikker for et eller annet. Det ble verre da jeg skjnte at vakkerheten kommer innenfra.

Jeg flte meg som den stygge andungen p innsiden. Jeg var sjenert. Jeg var taus og passet ikke inn p skolen eller i sosiale sammenhenger. For p skolen sa jeg ikke et ord, og de elevene som ble fremmet var utadvendte og smiskete med lrerne. Det var de som kom seg opp og fram. Jeg ble fryst ut av de andre elevene fordi jeg ikke var kul nok eller populr. Jeg ble sett p som nerdete, kjedelig, svak, sur og rar som ingen likte, og det fortsatte langt inn i voksen alder.

Hele tiden har jeg trodd at det er noe galt med meg. Jeg er ikke bra nok. Jeg duger ikke til noe. Mitt hyeste nske var endre meg og min personlighet. Jeg ville vre utadvendt og f folk til like meg. Jeg ville vre midtpunktet og drmte om passe inn og flge flokken. Jeg klarte det ikke, og visste ikke hvordan jeg skulle endre meg. Jeg var som jeg var, ikke bra nok for denne verdenen. Det hres kanskje dramatisk ut, men nr man nsker endre seg, men innser at man ikke kan endre seg fordi man er fdt snn, s er det ikke lett endre tankemnster p at man noensinne kommer til bli bra nok!

Livet er kanskje urettferdig. Hvorfor har jeg blitt fdt med s mange feil og mangler? Jeg har vrt p bnn, og tenkt s mange ganger p hva som er galt med meg! Nr ingen andre liker deg for den du er, hvordan skal man klare like seg selv nr ingen andre gjr det? Jeg har sttt og sett meg selv i speilet s mange ganger til jeg nesten har blitt gal i hodet. Det eneste jeg s var tomhet, et ansikt uten sjel, uten gnist. Jeg sluttet se meg selv i speilet. Klarte det ikke mer. Jeg gjemte meg. Ingen skulle f lese mine tanker. Ingen kjente meg, for jeg slapp dem ikke inn. Ingen brydde seg heller. Det var meg mot resten av verdenen som jeg ikke passet inn i. For jeg var annerledes, som en firkant i en rund verden. For alle som har prvd presse firkanten inn i den runde sirkelen vet at det ikke gr, uten gjre seg selv veldig liten. Men det var kanskje det jeg var, veldig liten!

Jeg kastet bort s mange r p prve endre meg. Strebet etter bli som andre. Sammenliknet meg med andre. Hvorfor fr andre ting kastet etter seg i fanget, mens jeg m jobbe hardt for hver minste lille ting. Det har vrt bortkastet energi. Det tok meg noen r for skjnne det. Det er faktisk bare opp til meg. Det hjelper meg ingenting tenke at alle andre er bedre enn meg. Det er faktisk bare opp til meg selv godta meg selv for den jeg er. Med det tankesettet kan jeg begynne tro p at jeg kan ogs, for jeg er bra nok. 
 
Jeg er god nok som den firkanten jeg er, og trenger ikke prve passe inn i verken sirkler, rektangler eller trekanter. Jeg er rar, men jeg driter i det, for i det minste jeg er rar p min mte.  Det er det som betyr noe i livet. Jeg er vakker, fra innsiden og ut! 
 
 
#vakker #duergodnok 

 
 

Med blanke ark og fargestifter

Hei

Ny blogg p ny plattform. Jeg trenger en ny start n som jeg har sluttet jobben og er i ferd med starte mitt nye og bedre liv. Jeg har tenkt hele uka hva slags blogg jeg vil ha, men de fleste temaer er dekket. Dessuten har jeg omtalt meg selv tidligere som firkanten som ikke passer inn i den runde verden, og snn er det i bloggverdenen ogs. 

Jeg har serist vurdert starte en rosablogg. Jeg startet derfor dagen med google "hva kjennetegner en rosablogger?" Noen av kjennetegnene er ung jente som blogger om klr, sminke, trening og sunn kost etc. Jeg gikk ogs inn p et par rosa blogger for se hva som befinner seg der, og noen har veldig mange selfier. Jeg hater selfier og har lovet at jeg ikke skal ha en eneste selfie p bloggen. Bildet under er det nrmeste jeg kommer til ha selfie p bloggen, derfor er jeg dessverre ndt til utelukke rosablogg, og ikke tro at jeg gjr det med lett hjerte. Hadde det ikke vrt for disse selfietingene, s hadde jeg jo passet perfekt inn som ung dame (bls i at jeg nrmer meg 40) som blogger om sminke etc i og med at jeg omtrent bare har mascara i veska. 

Etter ha kommet over skuffelsen av at jeg ikke kan ha en rosablogg har jeg begynt tenke andre temaer. Kanskje en interirblogg hadde vrt fint. P instagram florerer det tusenvis av bilder fra vakre hjem. De beste har ti tusener av flgere som roser alt fra blomstervaser til ubeskrivelig kunstgjenstander opp i skyene. Jeg tok en titt rundt i huset vrt. Er det innafor ta bilde av lysestaken fra Nille til 79,90 kroner. Eller er det innafor legge ut bilde av bordet som har fire store hakk etter litt for rff behandling av treringen? Eller hybelkaninene som har opprettet egen leir bak tv'en og formerer seg i rekordfart. For og ikke snakke om vinduene hvor man omtrent kan se hva ungene hadde til middag i forrige uke. Jeg kunne jo ha startet en anti- interirblogg, men for vre rlig, interir i seg selv er kjedelig. Det er kanskje det som er grunnen til at vi har lysestaker fra Nille. 


Hvert eneste r i tjue r har en av mine nyttrsforsetter vrt trene. Jeg tenker veldig mye p det, s hvis det er trene, s trener jeg ganske masse egentlig. Jeg fr i hvert fall trent hjernemusklene mine om ikke annet. Kroppen min er ikke bygget for trening, jeg fr hold i siden bare jeg lper en halv meter. Einstein sier det er fordi jeg har drlig kondisjon, og det er meget mulig, men snn har det alltid vrt, selv p skolen da vi ble pisket runder p runder i gymtimene. For ordens skyld jeg gr mye, s jeg sitter ikke bare i sofaen og spiser godteri  Men n snakker jeg meg bort, saken er at jeg vurderte i et halvt sekund p en treningsblogg. De som kjenner meg godt fr seg en god latter n, og det er bare le. Det var bare det halve sekundet, for jeg har inntrykk nr jeg ser p sosiale medier at hele Norge rekker fram til trne sine nr de sitter, er det bare jeg som ikke kan?


 

Konklusjonen er at jeg ikke passer inn noen steder egentlig. Det er nesten litt trist i og med at jeg n m stryke rosablogging fra min bucket list. Det jeg har kommet fram til nr jeg har resonnert meg gjennom blogger og sjangre er at jeg egentlig er best p vre meg selv, som den firkanten som ikke passer inn i sirkelen. Det er det jeg skal fokusere bloggen min p, som jeg ogs gjorde fr mine bokprosjekter, men mistet meg selv p veien, og hper at jeg fr til blogge friere n, p min nye blogg, p min nye plattform. 



#nyblogg #nyhverdag #passerikkeinn #bestatbeingme #livet 

hits